Hva så om de ser? En novelle.

Jeg har endelig fått til å skrive noe igjen. En novelle. Den er ikke helt ferdig enda, jeg sliter litt med hvordan jeg skal ende den. Konstruktiv kritikk mottas med stor takk!
De varme dagene har slått til som en bumerang i løpet av hele sommeren. De har kommet med jevne mellomrom etter dager og uker med regn og grått. Jeg sitter inne og venter på Peter. Leiligheten er temmelig tom nå, Kristin er nesten ferdig med å hente tingene sine.  Jeg går bort til bildet av oss på skatollet. Stryker henne over ansiktet. Hun er langt unna nå. Peter ringer og sier han har parkert utenfor Pascal konditori. Jeg plukker opp sekken og kofferten jeg pakket dagen i forveien, og låser begge låsene på døren, før jeg går ned de slitte trappene. Utenfor døren ser jeg et kjent ansikt, Peter må ha gått meg i møte.
«La meg ta dem for deg,” er det første han sier, mens han nikker mot bagasjen min. Jeg sier det går greit, men han insisterer. Jeg tar av meg sekken, og gir ham kofferten.
«Hvordan føler du deg i dag?» Vil han vite. ”Du ser så bleik ut.»
«Jeg har det fint. »
«Det er bra. » Peter smiler. Peter smiler ikke ofte.
Så lemper han sekken og kofferten inn i bagasjerommet på Audien.

«Vi kjører dit på to timer, maks.» Jeg sier «ok.» Vi er ganske stille i bilen. Hører på en brent CD med Peters favoritt-Metallicalåter, mens vi kjører gjennom tunneller, passerer jorder, byer og vann. Vi er hjemme ganske nøyaktig to timer senere. Peter tuter. Mamma kommer løpende mot meg. Hun klemmer meg hardt. Sier det er godt å se meg. Peter får også klem, og hun spør «Hvordan går det med byguttene mine?». Jeg er stille, mens Peter forteller om alle konsertene han har vært på i det siste, og hvordan det går med oppussingen av leiligheten.
«Hvor er pappa?» spør Peter. Jeg ser Pappa sitte og vinke mot oss med venstre hånd. I den høyre holder han en øl.
«Han er der,»  jeg og nikker hodet mot stolene under epletrærne. Mamma smiler.
«Bli med meg inn du, vennen min,» sier hun og tar armen om ryggen min. Hun forteller at det snart er mat, hun skal bare ordne noen småting. Jeg spør om hun vil ha hjelp, men hun ber meg om å sette meg. Jeg ser så sliten ut, sier hun. «Så leit med Kristin.»

• (mer…)

Ønskereprise: Stilhistorie- Den drømmende romantikeren

Jeg vet at flere av dere savner disse innleggene, og noen av dere har til og med spurt om jeg ikke kan poste dette innlegget om igjen. Så her er det, en ønskereprise.

La oss kalle henne Lucy. Lucy bor i en lys leilighet, i en gammel bygård på Grünerløkka. Den er hvitmalt, med gipsrosett i himlingen. På stuebordet har hun en liten blondeduk som bestemoren hennes har heklet, en stor vase med vakre blomster og duftlys som lukter mildt av vanilje.

Vinduene er dekket av gjennomsiktige gardiner og veggene er prydet med et speil med majestetisk ramme, og store hyller fylt med vakker litteratur i form av diktsamlinger og bøker som Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd, Stolthet og Fordom av Jane Austen og Glassklokken av Sylvia Plath. Vi må ikke glemme alle bildebøkene og filmene, de har hun mange av. Breakfast at Tiffany’s, Love and other disasters, Uptown girls, Le Fabuleux Destin d’Amélie Poulain, og Marie Antoinette er blant de store favorittene.

Hun samler på antikke sukkerskåler, lager origamifigurer så ofte hun har tid og elsker å bake; spesielt store, amerikanske cupcakes med tykk glasur. Når hun får gjester serverer hun pasta i hvit saus, med masse tomat og basilikum. Hun har en passe stor omgangskrets, bestående av alt fra konservative vestkantjenter til halvgale kunstnere.

Lucy jobber på en liten, koselig cafè og i en blomsterbutikk. Hun trives godt i begge jobbene, da hun elsker mennesker.  Hun er kjent for å være positiv og drømmende, og å ha et varmt hjerte. Hun drømmer om å møte den perfekte mannen, abonnerer på brudemagasiner og reiser til København (den flotteste byen i Skandinavia,) Paris (hun elsker Frankrike og alt som er fransk,) og Nerja (sjarmerende spansk småby) så ofte hun har råd.

Lucy er naturlig slank, har nøttebrune øyne og langt, gyllent hår.  Hun er glad i blomstrete kjoler, blonder, sløyfer, yndige småsko, myke gensere og skjørt. Bukser bruker hun aldri.

Hun setter seg gjerne i Frognerparken en varm sommerdag, med fruktsalat og musikk på øret. Hun elsker de enkle elektroniske melodiene til Goldfrapp, den varme og gode følelsen hun får av å høre på The Beatles, og den nydelige, beroligende stemmen til Melody Gardot.

Hun har en forkjærlighet for alt som lukter godt. På badet vil du alltid finne velduftende, skummende såper, gode kremer og noen få flakonger med parfyme. Favoritten er Daisy by Marc Jacobs. Hun bruker minimalt med sminke. Litt maskara, rouge i kinnene og lys lipgloss er det hun tar på til hverdags. Til fest legger hun gjerne litt øyeskygge, og  en tynn strek eyeliner over vippene. Hun føler seg naken uten neglelakk og velger alltid lyse, klassiske pastellfarger.

Akkurat nå.

Jeg våkner sent, og blir lykkelig i det jeg ser at bakken er våt og blank. Det betyr nemlig at det er plussgrader, og slikt gleder meg i disse dager. Det snør om nettene, men det er borte om morgenen. Av og til er det litt is på bakken, og jeg tar meg til å undre over hvor mange grader det egentlig er. Det har blitt så kaldt. Jeg har på to ullstrømpebukser under jeansen, men fryser likevel. Jeg har ulltrøye under to gensere og jakke, men fryser likevel. Jeg har ullvotter med fleece inni, tykt skjerf, lue og leggvarmere, men jeg fryser likevel. Det har blitt så kaldt. Så utrolig kaldt, og vinteren har ikke kommet enda.

Jeg spiser klementiner og bananer og drikker Biola med jordbærsmak, mens jeg bytter på å lese i forskjellige bøker. Det er et håpløst prosjekt.

Jeg skjærer fingeren min på  brødkniven, som jeg forøvrig aldri bruker til brød. Jeg spiser ikke brød. Men jeg bruker den til å skjære alt annet som skal skjæres. Ikke fingre, altså. Det var et uhell.

Jeg klarer å smelte tre extensionsfester i håret mitt med rettetangen, og må klippe av masse hår som er stivt av smeltet plast. Jeg prøvde å krølle håret mitt. Et håpløst prosjekt.

Jeg bør rydde. Jeg bør ta oppvasken. Jeg bør tørke støv. Jeg bør blogge oftere. Men jeg gjør ikke det. Jeg skriver noveller.

Det er et fint prosjekt.

Hva driver du med for tiden?

Vestkant-jogging.

Solen kaster lys på den tørre asfalten som er dekket av gule, røde og oransje blader. Jeg løper. Løper forbi vestkantdamer med små hunder og Louis Vuitton-vesker på armen. Ekte Louis Vuitton. Ingen falske vesker, kjøpt på et marked i Thailand. De har solbriller på, og jeg skimter to velkjente C’er i sølvskrift. Coco Chanel.

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt dum der jeg løper rundt på Vika. Eller jogger, da. Jeg har ikke jogget på flere år, så man kaster seg ikke rett på løpingen, liksom.  Jeg tenker at jeg ser rar ut når jeg jogger. «Alle ser rare ut når de jogger!» Sier en stemme i hodet mitt. Den har sikkert rett. «Ingen kjenner deg her! Ingen bryr seg om hvem du er! Fortsett å løpe!» Stemmen er engasjert. Ja, det er litt deilig å være på et sted ingen vet hvem jeg er. «Ingen kjenner meg, ingen bryr seg om hvem jeg er» gjentar jeg.  «Jeg er ikke Ulrikke. Jeg heter.. Veronica. Og jeg jogger hver dag!» Merkelig nok hjelper det å late som om jeg er en annen. «Ja! Du heter Veronica! Men hvis du jogget hver dag, ville du løpt litt fortere!» Jeg løper litt fortere. Kroppen blir ikke sliten, men det blir pusten, og skjønner at jeg må gjøre dette oftere. «Rett deg opp i ryggen. Se rett frem!» Kommanderer stemmen.

Jeg prøver å tenke på en rute i nabolaget, hvor det ikke er så mange folk. Jeg unngår grønnsaksbutikken og hovedveien, samt Bunnpris på hjørnet. Jeg løper rundt og forbi wienerklassiske bygninger, opp og ned gater. Så må jeg stoppe, fordi jeg ser noen bygninger jeg kjenner igjen. «Oi, bor jeg SÅ nærme Aker Brygge?» Sier jeg til meg selv, mens jeg tenker at jeg har gått en skikkelig omvei tidligere. Igjen støter jeg på frognerfruer, denne gangen med barnevogn. Jeg senker blikket. Føler meg  utilpass blant disse velkledde  menneskene, mens jeg står der og ser blek og trøtt ut, med fletter i håret og joggebukse med en flekk som ikke går vekk. «Du har i hvert fall Gant-bukse da,» sier stemmen, som om det skulle være en trøst. «Jeg får ikke bort flekken på kneet,» tenker jeg. «Så løp, da! Ingen som ser hvor fæl du er, om du bare løper fort nok!» Jeg ler av stemmen, før jeg begynner å løpe igjen.

Høst, fornuft og Lars Saabye Christensen

Det er den første torsdagen i september. September. Jeg liker september. Det er høst.  Selv om gresset fremdeles er grønt, selv om jeg ikke kan skimte mer enn et og annet gult blad i trekronene, og selv om solen skinner, så er det høst. Jeg merker det på den gode følelsen jeg har i kroppen, den kjølige vinden og at jeg begynner å bli forkjølet. Det er for varmt å ha på  jakken jeg har tatt med meg, men kaldt å gå uten. Jeg bretter den sammen og presser den mot brystet og den nakne halsen. «Brr», hutrer jeg.

Rolig går jeg inn på biblioteket. Man kan si mye om Tønsberg, men fint bibliotek, det har vi. Tre etasjer, stort og lyst. «Har du dårlig tid? Les en Novelle!» Står det skrevet på en lapp som er hengt over en hylle med et utvalg novellesamlinger. Jeg må lese flere noveller. Jeg synes de er så vanskelige å skrive. En interessant og utfordrende sjanger. Hånden min strekker seg etter Lars Saabye Christensens Noen som elsker hverandre. Jeg tar den med meg ned for å lete etter Muleum av Erlend Loe. Jeg hater å lete etter bøker på biblioteket. Finner aldri det jeg skal ha. Hvor vanskelig kan det være å finne «L»-hyllen, og deretter «Loe»? Vanskelig nok. Irritert gir jeg meg. Når jeg skal låne bøker på biblioteket, lukker jeg vanligvis øynene, og lar en finger gli over permene mens jeg går bortover langs hyllene. Så stopper jeg. Tar ut boken, leser bakpå. Er jeg ikke fornøyd med resultatet gjentar jeg ritualet. Men ikke i dag. Jeg skal rekke en buss, og bestemmer meg for å bare kikke litt i boka til Lars. Lars kan skrive. Virkelig, det kan han. Skikkelig også.

Selvfølgelig er lånekortet gjenglemt hjemme, så jeg forlater biblioteket tomhendt. På vei mot bussen stopper jeg på Norli, bare for å se om de har noen fine bøker på tilbud. Det har de. Bord etter bord med pocketbøker. Blikket mitt glir over Drømmehjerte av Cecilia Samartin, Bienes Hemmelige Liv av Sue Monk Kidd, som jeg elsk-elsk-elsker og.. Bisettelsen av Lars Saabye Christensen. Lars, Lars. «Det må da være meningen at jeg skal ha deg med hjem i dag,» tenker jeg. «Er det ikke litt dumt å begynne rett på siste boka i en triologi, ‘a?» Spør fornuften meg. Jammen sier den noe. Jeg har ikke lest Beatles eller Bly.  Jeg går tomhendt ut av bokhandelen også. Noe i meg sier at jeg må kjøpe noe. Bare må. Hvor ble det av fornuften? Igjen bretter jeg sammen jakken og presser den mot brystet og halsen. «Et skjerf! Et skjerf kan jeg kjøpe!» tenker jeg ivrig. «Du har skjerf hjemme.» Fornuften virker irritert. «Joda, men ikke et skikkelig fint et! Dessuten er alle er svarte. Jeg orker ikke svart. Orker ikke. Jeg var gother i nesten fem år!»  «Ok, ok. Finner du et fint skjerf, kan du kjøpe det.» samtykker fornuften. «Og så vil jeg kjøpe Beatles. Jeg har aldri lest noe av Lars Saabye Christensen» Fornuften begynner å bable om at jeg har masse bøker hjemme som jeg aldri har åpnet, men føyer seg etter hvert. Å kjøpe en bok er aldri bortkastede penger.

Jeg finner ingen skjerf. De er for tynne, for mønstrete eller for.. svarte. Det eneste unntaket er Gina Tricot. Der finner jeg noen fine. Veldig fine, faktisk. Tykke, strikket i mykt garn, og fargevalget kan jeg heller ikke klage på. I det jeg er på vei bort til kassen blir jeg forstyrret av fornuften igjen. «Hallo! Det er Akryl.. Ikke kjøp klær som er laget av syntetiske materialer.» Greit. «Da får jeg vel bare fryse, da!»  Jeg legger skjerfet tilbake. Det er et kvarter til bussen går. Jeg går forbi Ark, og hjertet mitt hopper litt når den første boken jeg ser er Beatles,  til kun åtti kroner! Det er en skikkelig tykk bok, altså. Syvhundreogtrettito sider. «Hurra! Valuta for pengene!» Hviner fornuften hysterisk, og jeg smiler. Jeg betaler og tar med meg et bokmerke.

På det orange bokmerket, er disse kloke ordene skrevet med store, hvite bokstaver;

«Noen bøker skal smakes, andre slukes, og noen få tygges og fordøyes.»

-Francis Bacon

Jeg kan fortelle dere én ting; Beatles er en bok som slukes. Den er virkelig fantastisk. Jeg tar av meg hatten for Lars Saabye Christensen, selv om han til tider skriver unødvendig lange setninger. (I liket med ei  jeg kjenner, selv om hun prøver å la være)

Bli kjent med: Den diplomatiske rockejenta.

Hun står på Platekompaniet og sukker, mens hun ser rundt seg. Leter gjennom hyllene, lar fingrene gli over utallige covere,  leter etter noe som fortjener en plass i platesamlingen. Egentlig foretrekker hun Vinyl, men i det siste har hun begynt å kjøpe nye utgivelser på CD, og heller la den gode, gamle 70-80-talls rocken få dominere på platespilleren. Band som Pink Floyd, Led Zeppelin, Black Sabbath og AC/DC er blant de store favorittene.  Klokken er snart 17, det er en grå og kald novemberfredag. Hadde det ikke vært for den bitende kulden, skulle hun tatt seg noen øl på en eller annen brun pub. Men ikke i dag. Hun putter de kalde, bleke fingrene i lommene, før hun begynner på turen hjem. Nesen renner, og snøfnuggene fester seg i de lange, rødbrune dreadsene.

Hun bor i et kollektiv med to gutter, men holder seg mest for seg selv. Rommet hennes er passe stort. Det er akkurat plass til en seng, en pult, noen hyller og et klesskap. Klesskapet er i grunn ganske lite. Hun har aldri vært så opptatt av klær. Stilen hennes er relativt enkel. Hun foretrekker anonyme plagg i grått, svart og hvitt. Riktignok har hun noe mørkegrønt, kongeblått og blodrødt også, men grått og hvitt er de store gjengangerne. Bortsett fra de enkle basisklærne, er det Skinny jeans, band-thirts og en naglebesatt skinnjakke som gjelder. Både jakken, buksene og skoene hennes koster litt, men alt annet hun kan gjerne kjøpe brukt eller på H&M. Hun eier ikke feminine plagg som skjørt, kjoler og høyhelte sko. Det ville hun aldri følt seg vel i.

Hyllene og skrivebordet er pyntet med diverse religiøse statuer. Hun er på ingen måte religiøs, men religion er en av hennes største interesser. Og så midtøsten-konflikten, hvor hun prøver å se saken fra begge sider, og ikke ta et parti. På nattbordet ligger en stabel med gode bøker som Glamorama av Brett Easton Ellis,  Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Drager i hodet av Elin Brodin,og I shot Andy Warhol av Mary Harron. Ved siden av bøkene står en skål med det eneste jentete hun tillater seg; ringer. Hun samler på dem, og kjøper stadig nye.

Malerier hun selv har malt pryder veggene, samt en gammel, svart elgitar, signert av noen av medlemmene i Bathory. På gulvet står det  kassevis med vinyl og cd-plater. Hun er genuint interessert i musikk, men er veldig kresen og dømmende. Hun liker kaffen sin svart, røyker på fest, og tar seg en bit mørk sjokolade når hun er stresset. På fritiden går hun på så mange konserter som mulig, i håp om å oppdage nye band. Hun trives i sitt eget skinn, og bruker minimalt med sminke. Svart eyeliner, maskara og leppomade går greit, men mer blir aldri brukt.  Til våren har hun planlagt å flytte til statene, nærmere bestemt New York. Norge er for lite for henne. Hun elsker drabantbyer, kulturelt mangfold og å få lov til å tenke stort. Hun har bestemt seg for å jage drømmene sine.

Likte du denne posten? Da vil du like Bli kjent med: Den drømmende romantikeren

Gjesteinnlegg: Gjenfødt som leppestiftjente.

Maja Piraja, som hun så fint kaller seg, er kanskje bloggnorges søteste jente. Hun er så god! Og dere, bli imponert av dette: Maja har blogget i syv år! Kos dere med hennes skriveri om leppestift.

Jeg har alltid vært en glossjente. Leppestift var noe mamma brukte, noe tanter brukte, noe for voksne. Leppestift betydde farge på tennene, tørre lepper, eller å etter noen timer oppdage at man har gått rundt med knallrød overleppe og fargeløs underleppe. Leppestift var for meg noe helt totalt utelukket. Jeg var en glossjente på min hals, aldri uten en liten tube fra Lancôme i veska, en trofast følgesvenn siden jeg gikk på ungdomsskolen. Men så skjedde det noe med meg. Plutselig en dag innså jeg at jeg var lei av å gå gjennom vinterkulde og piskende vind med lipgloss i håret, eller enda verre, hår som satt fast i klissete lepper. Så jeg bestemte meg for å være modig og gå til innkjøp av min første leppestift i en alder av 24 år. Smått nervøs troppet jeg opp på sminkebutikken, en av disse skikkelige som ansetter makeup artister, ettersom jeg får nervøse rykninger og kaldsvetter jo flere fargevalg jeg har å velge mellom og uten tvil trengte profesjonell hjelp. For hvilken skal man velge? Matt stift, blank stift, ekstra holdbar, eller kanskje ekstra fukt? Rød, lilla, eller kanskje oransje? «Jeg vil ha en leppestift!», sa jeg. «Hjelp meg!».

Noen minutter senere hadde jeg en liten pose i hånden, og hadde blitt overbevist. Aldri mer kliss i håret, aldri mer hår som fester seg til leppene. Farge på tennene? Tar man seg noen sekunder ekstra når man kikker i speilet er dette lett å unngå. Tørre lepper? Kjøp en leppestift med ekstra fukt, og vær nøye med å fukte leppene før du påfører leppestiften. Men obs obs – tørk av den overflødige fuktigheten før du tar på leppestift, ellers sklir den rett av! Når det gjelder å få fargen til å sitte lengre, er det noen tips som alltid har reddet dagen for meg: Etter ett lag leppestift, presser du vekk det overflødige med litt papir, for deretter å påføre et nytt lag. Selv har jeg forsøkt å legge et flortynt lag med pudder – ja, pudder! – etter det første laget med leppestift for å få enda bedre holdbarhet. Den vil sitte som støpt. I tillegg finnes det jo utallige leppestifter som er laget spesielt for å holde ekstra lenge, og man kan kjøpe leppestiftprimer, så her er det virkelig ingen unnskyldning for å gå rundt med de berømte harlekinleppene! Selv har jeg blitt totalkonvertert, uten tvil. Det er ingen vei tilbake -  jeg har blitt en leppestiftjente.

Når vi først er inne på et så flott tema; jeg, altså MAC-fanatikeren Ulrikke, lurer på hvilke leppestifter du bruker. Jeg vil ha så mye informasjon som mulig! Farge, finish, merke and all that jazz. Takk!

Bli kjent med: Den drømmende romantikeren.

La oss kalle henne Lucy. Lucy bor i en lys leilighet, i en gammel bygård på Grünerløkka. Den er hvitmalt, med gipsrosett i himlingen. På stuebordet har hun en liten blondeduk som bestemoren hennes har heklet, en stor vase med vakre blomster og duftlys som lukter mildt av vanilje. Vinduene er dekket av gjennomsiktige gardiner og veggene er prydet med et speil med majestetisk ramme, og store hyller fylt med vakker litteratur i form av diktsamlinger og bøker som Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd, Stolthet og Fordom av Jane Austen og Glassklokken av Sylvia Plath. Vi må ikke glemme alle bildebøkene og filmene, de har hun mange av. Breakfast at Tiffany’s, Love and other disasters, Uptown girls, Le Fabuleux Destin d’Amélie Poulain, og Marie Antoinette er blant de store favorittene. Hun samler på antikke sukkerskåler, lager origamifigurer så ofte hun har tid og elsker å bake. Spesielt store, amerikanske cupcakes med tykk glasur. Når hun får gjester serverer hun pasta i hvit saus, med masse tomat og basilikum. Hun har en passe stor omgangskrets, bestående av alt fra konservative vestkantjenter og halvgale kunstnere. Lucy jobber på en liten, koselig cafè og i en blomsterbutikk. Hun trives godt i begge jobbene, da hun elsker mennesker.  Hun er kjent for å være positiv og drømmende, og å ha et varmt hjerte. Hun drømmer om å møte den perfekte mannen, abonnerer på brudemagasiner og reiser til København (den flotteste byen i Skandinavia,) Paris (hun elsker Frankrike og alt som er fransk,) og Nerja (sjarmerende spansk småby) så ofte hun har råd.

Lucy er naturlig slank, har nøttebrune øyne og langt, gyllent hår.  Hun er glad i blomstrete kjoler, blonder, sløyfer, yndige småsko, myke gensere og skjørt. Bukser bruker hun ikke.

Hun setter seg gjerne i Frognerparken en varm sommerdag, med fruktsalat og musikk på øret. Hun elsker de enkle elektroniske melodiene til Goldfrapp, den varme og gode følelsen hun får av å høre på The Beatles, og den nydelige, beroligende stemmen til Melody Gardot.

Hun har en forkjærlighet for alt som lukter godt. På badet vil du alltid finne velduftende, skummende såper, gode kremer og noen få flakonger med parfyme. Favoritten er Daisy by Marc Jacobs. Hun bruker minimalt med sminke. Litt maskara, rouge i kinnene og lys lipgloss er det hun tar på til hverdags. Til fest legger hun gjerne litt øyeskygge, og  en tynn strek eyeliner over vippene. Hun føler seg naken uten neglelakk og velger alltid lyse, klassiske pastellfarger.

Q: Likte du dette? Har du et forslag til hva slags type jeg kan beskrive neste gang?

Trikkesniker.

Det er kaldt i Oslo. Jeg har på meg verdens fineste kåpe fra Modström, altfor tynn strømpebukse og sko jeg såvidt klarer å gå i. Himmelen er grå og trist; hadde det ikke vært for at det var desember, ville jeg antatt det skulle begynne å regne. Iskalde dråper som ville slått som pisker mot den bleke huden min. Istedet snør det. Snøen er litt snillere en regnet, og vakker. Veldig vakker. Hendene mine er rødsprukne og iskalde, vantene glemte jeg hjemme. Jeg stikker dem i lommene uten at det hjelper noe særlig. Trikkene er sene. Jeg er ikke engang sikker på at jeg står på riktig side av veien. Storbyen er vanskelig å forstå, men jeg liker den likevel. Gode, gamle Oslo. Jeg venter og venter. En ung dame stiller seg ved siden av meg. Ordet «Unnskyld?» kommer ut av munnen min med sukkersøt, spørrende stemme. Jeg høres alltid beskjeden og søt ut når jeg snakker med mennesker jeg ikke kjenner. Hun tar ut øreproppene og smiler vennlig til meg. «Jeg skal til Solli plass, kan jeg ta 13-trikken, da?» Hun sier ja og forklarer at jeg også kan ta 14-trikken, som kommer om to minutter.

To minutter går. 4 minutter går. 6 minutter går. Så kommer den, lang og blå. En smule stresset går jeg på. Jeg har ikke billett. Det er langt å gå, det er iskaldt og jeg vet ikke helt hvor jeg skal. Trikken er full, folk hoster og snakker i telefonene sine. Den kjører nedover gatene, det begynner å bli mørkt og byen lyser i mørket. Hjertet mitt begynner å banke fortere enn vanlig; «du har ikke billett, du har ikke billett» går på repeat i hodet mitt. Jeg ber stemmen være stille, tenker på loven om tiltrekning og gjentar mantraet «for meg er det gratis å kjøre trikk,» helt til jeg tror på det. Likevel blir jeg engstelig hver gang trikken stopper, livredd for at det blir kontroll. Jeg er vel vitende om at om jeg blir tatt uten billett, vil denne trikketuren koste nærmere tusen kroner. Tusen kroner jeg ikke har. Null på konto, sperrede kredittkort og foreldrene mine har sett seg lei på å måtte ordne opp etter meg.

Det er et sjansespill. Av en eller annen grunn gir trikkesniking meg følelsen av å være litt småvill.
Helt til den dagen jeg er uheldig og møter en skummel kontrollør, vil jeg være trikkesniker.

Kulde.

De står der som høye, vennlige kjemper av stål og kaster lys over kalde, folketomme gåter. Lyset fra gatelyktene gir kvelden varme. Ikke varme du kan føle, men varme du kan se. Noe han ikke helt kan sette ord på, leier ham vekk. Vekk fra høyreiste byggninger og forbi frosne, parkerte biler som står forlatt langs fortauskanten. Øynene er rettet fremover, mot det ukjente. Han øker farten mens han konsentrerer seg om å puste dypt. Dype åndedrag av kald, frisk luft, som roer ham ned. Hjertet begynner å slå i en mer normal rytme nå, han er ikke lenger uvel og det snører seg ikke i halsen. Smerten -som kjennes ut som djevelen selv spiller trommer i hodet hans- er der forsatt. En like tung, bankende smerte. Den som alltid vender tilbake.