Reiseskildring: Sicilia.

Jeg var jo på Sicilia med pappa og lillesøster i sommer, men følte jeg aldri fikk skildret reisen helt. Derfor har jeg i ettertid satt meg ned for å skrive litt om uken jeg var der. Håper du vil lese!

Mye informasjon om Sicilia finner jeg ikke før jeg drar, og jeg er veldig spent på hva jeg har i vente. Vi skal bo i Castellammare del Golfo, en liten kystby nord på øya. I kofferten pakker jeg tyllskjørt og chiffonkjoler, sandaler og solbriller. Jeg bekymrer meg litt for mafiaen og om jeg kommer til å takle varmen. Jeg pleier å kapitulere i tjuefem varmegrader her hjemme.

Flyet lander og gradestokken viser over trettifem. Flyplassen i hovedstaden Palermo er omgitt av fjell. Den lomre, fuktige luften slår meg nesten ut av spill. Det føles som om jeg ikke får puste. Vi tar en blå Shuttle-bus til leiebilkontoret og et kvarter senere sitter vi i en liten Fiat Panda. Sicilia er en av Italias fattigste regioner. Dette er svært synlig når vi kjører gjennom det tørre landskapet, og ser ruiner og slitte og skitne husfasader over alt. På vei til leiligheten vi skal bo i, noterer jeg meg tre ting: 1. Veiene er veldig dårlig skiltet. 2. Italienerne kjører som svin, og det kjente italienske temperamentet kommer tydelig frem der de hissig tuter på hverandre. 3. Det er lite variasjon i musikken på Italiensk radio. De er litt for glade i ballader fremført av menn med raspete stemme, for å si det sånn.

(mer…)

Sicilia- Dag én.

Vi er på et av Italias fattigste steder. Fasadene på husene på Sicilia er slitne og skitne, og da vi kjørte fra flyplassen på torsdag (jeg ligger en dag bak med bloggingen, da vi ikke hadde internett første dagen,) var landskapet dekket av ruiner. «Jaja,» tenkte jeg. Sicilia har likevel virkelig sjarm. De trange gatene, de små bilene, de hyggelige menneskene. Palmetrærne og sjøluften. Vi bor i kystbyen Castellammare, og tilbringer dagen på stranden. Solen står høyt på himmelen, jeg er innsmurt i faktor femti og den lyse sanden brenner under føttene når jeg går over bakken. Vannet er klart og varmt, sandbunnen er myk og fri for tang og tare. Jeg ser heller ikke en eneste manet. Herlig!

Jeg er nok litt kjedelig å ha med på sydenferie, jeg har nemlig ikke tålmodighet til å ligge i timevis og steke i solen. Jeg vil shoppe. Og ta bilder. I Castellammare ligger ikke butikkene på rekke og rad, man må gå byen rundt for å finne det man skal ha. Jeg har ikke sett en eneste kjedebutikk, og sjappene er kjempesmå. MEN! En halvtime unna, ligger byen Carini, som har et ganske stort kjøpesenter. Stort etter norske mål i hvert fall. I enkelte butikker er de ansatte skikkelig pågående. En av dem løper frem og tilbake i butikken og finner frem det ene plagget etter det andre og spør «You like this?» «Is this your style?» «This is your style, romantic style! » Jeg kjøper til slutt en fin, beige, liten skinnveske og en paljettjakke på salg.

Så! Noen bilder!

Fargerikt på stranden. Det kryr av selgere som går rundt og prøver å selge deg diverse ting. Litt irriterende, egentlig.

Oversiktsbilde over byen.

Utsikten fra stuevinduet vårt. Jeg trengte ikke zoome engang.

Gode småkaker.

Stranden vi var på strekker seg over flere kilometer.

Sicilia er full av fjell og daler.

The sun is your enemy. Ankomst Sicilia.

Det er såvidt vi rekker flyet, men det går akkurat. Vi flyr med Ryanair fra Rygge til Palermo. Det irriterer meg at flyvertene skal selge noe hele tiden. Røykfrie sigaretter, mat, lodd, kontantkort og parfymer. Jeg sitter stort sett stille og gjør ingenting, mens jeg venter på at timene skal passere. Nesten fire timer tar det fra Rygge til Palermo. Innimellom prøver jeg å høre på musikk som Joy Division og Depeche Mode, men er så rastløs at jeg ikke lar en eneste sang bli ferdig. Jeg bare bytter og bytter. I blant kikker jeg litt i Jack Kerouacs On the Road, men det er umulig å konsentrere seg i lydene som kverner rundt meg. Småprat akkompagnert av barneskrik. Et par-tre ganger lener jeg meg over lillesøsteren min som har fått vindusplass, for å ta bilde av skyene som ligger tett over havet. «Vakkert,» sier jeg. «Du er så sær,» sier hun, og glor olmt på meg. Vi lander. I det jeg skal gå av sier den ene flyverten «be careful» og et eller annet, før han fortsetter med «It’s really hot outside.» Jeg smiler pent og nikker. Varmen slår mot meg når jeg tar det første skrittet ned flytrappen. Solen er ingen steder å se, men det er så lommert og klamt og fuktig i luften, at jeg nesten ikke får puste. Jeg har da vært i varme strøk før, men har aldri opplevd en slik tempratur. På flyplassen blir jeg nedstirret av menn, som oppfører seg som om de aldri har sett en dame med kjole med utringning før.

Vi finner frem til leiebilen, og kjører til leiligheten vi skal bo i den neste uken. Den er fin, og Middelhavet ligger rett utenfor vinduet. Til kvelds spiser vi verdens beste Pizza med skinke og Ruccola, før vi går hjem og legger oss.