Boktips på en søndag.

• Hei alle skriveglade! Det var med stor glede jeg kom over denne boken på Tanum tidligere denne uken. «Om å skrive» av Hans Olav Brenner, inneholder intervjuer med noen av Norges mest kjente og dyktigste forfattere. Dette er utrolig spennende, lærerik og interessant bok. Løp og kjøp!

• Pris: 349,-

Leseåret 2012

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har allerede begynt å planlegge hva jeg skal gjøre til neste år. 2012 skal bli det store leseåret. Jeg skal bruke hver bidige ledige time på å lese, og tro meg, ledige timer har jeg mye av. Jeg har allerede begynt å lade opp nå, med å kose meg med Frode Gryttens Popsongar (I HEART FRODE GRYTTEN) og tvinge meg gjennom Erlend Loes Muleum. Den er tidvis vittig, det skal han ha. Tidvis. Sånn ellers synes jeg den er en smule langtekkelig, selv om det er en relativt tynn bok på 208 sider. Den er nemlig full av repetisjoner. Jeg er sikker på at jeg hadde likt den bedre, dersom jeg var en tverr tenåring, slik som hovedpersonen i boken, men det er jeg altså ikke. Dette er en bok jeg vanligvis ikke ville ha fullført, men jeg har lovt meg selv å begynne å lese ut bøker. Jeg har nemlig en tendens til å lese til jeg har oppgjort meg en mening, for så å begynne på en ny bok.

 Jeg leser til frokost, jeg leser til kvelds, jeg leser når jeg egentlig burde sove, og jeg leser når jeg burde rydde. Nå sitter jeg på jobb og leser til høylytt, dårlig popmusikk, og det er et under at jeg klarer å holde på konsentrasjonen. Når jeg nevner jobb, kan jeg jo fortelle at jeg har begynt å jobbe på et nytt sted. Jeg jobber i en frisørsalong, men kan ingenting om hår. Det er ingenting å gjøre her, men det er godt betalt, så jeg blir i noen måneder til. Akkurat nå gleder jeg meg til å bli ferdig med Muleum, så jeg kan begynne på noe av Tomas Espedal. Han skriver nemlig ikke kjedelig, han skriver vidunderlig.

Hvilke bøker bør jeg sette opp på leselisten til neste år?

Jeg skriver om å ikke klare å skrive.

Ja, det er det jeg gjør. Jeg må få ut frustrasjonen. Den gir meg elektriske støt. Du skjønner, jeg klarer alltid å begynne å skrive på noe nytt. Alltid. Jeg får bruddstykker av tekst servert på sølvfat, men det nytter ikke med bruddstykker når jeg ikke har noe å feste dem til. Hva skal man vel med et par puslespillbrikker, når man ikke kan danne et helt bilde, ikke sant? Jeg klarer aldri fullføre. Folk spør meg stadig hvordan det går med skrivinga, jeg svarer matt at det ikke går. «Skal du bli forfatter må du drikke alkohol, vettu» hører jeg flere si, men hva vet vel de?

Jeg vet hva problemet mitt er. Det er kritikeren. Den stemmen i hodet mitt, den perfeksjonisten som aldri lar meg gjøre feil. Den som ler av meg hvis jeg skriver noe teit, noe tynt, noe som ikke henger på greip.

Kritikeren hindrer skaperen i meg å leke, danse og lage. Jeg har lest en del bøker om skriving, og én ting det står i hver eneste bok, er at man ikke skal redigere mens man skaper. Det skal man gjøre senere. Man skal gi seg selv lov til å være elendig, det er ikke kvalitet, men kvantitet som gjelder.

Jeg har begynt å skrive meg selv, som jeg bruker å si. Skrive om mine opplevelser og erfaringer. Det er nemlig handling jeg sliter med å komme på, selve rammen rundt historien. Når jeg skriver meg selv, har jeg allerede en handling, fordi jeg skriver om ting som har funnet sted i. Det er kanskje ikke like spennende, men det blir tekst av det.

Til deg som skriver: Hvordan blir du kvitt kritikeren?

Til alle: Har du et forslag til en handlingsramme til en novelle?

Fire fra bokhyllen.

Hva, enda en ny spalte?! Jeg gir meg ende over av begeistring. Neida. Joda. Dette er altså første post, i innleggserien hvor jeg skriver om bøker jeg har i bokhyllen. La oss begynne enkelt med bøker sikkert mange av dere har lest. Flere av disse bøkene har blitt filmatisert, så jeg vil minne dere om uttrykket «Don’t judge a book by its movie.»

1. American Psycho av Brett Easton Ellis.

Når jeg forteller at en av mine absolutte yndlingsbøker er American Psycho, blir jeg møtt med svært skeptiske blikk. Ja, den er til tider nokså grotesk, kanskje på grensen til pervers, men «sjokkeringsfaktoren» fascinerer meg. Jeg må likevel si; dette er ikke en bok for de mykhjertede. Handlingen foregår på slutten av 80-tallet. 26-år gamle Patrick Bateman er en overfladisk og suksessfull ung mann. På dagtid tilhører han New Yorks overklasse, på kveldstid dreper han -for moro skyld. Denne boken vagte stor ståhei da den ble utgitt, og anses i dag som å være en kontroversiell roman med høy kultstatus. Hvorfor så kontroversiell? Den inneholder detaljerte beskrivelser om grafisk vold, vill seksualitet og blir beskyldt for å være kvinnefiendtlig.

2. Alkymisten av Paulo Coelho

Paulo Coelho har skrevet mange flotte og lettleste bøker, og denne er blant mine favoritter. Boken er ført med et enkelt og billedlig språk, og det jeg synes er så fantastisk med skrivestilen hans, er at enkeltheten aldri blir for tynn. Coelho’s bøker inneholder også mye visdom og setninger som får deg til å reflektere over eget liv. I denne bokwn trekkes det blant annet mange paralleller til loven om tiltrekning, (for dem som tror på den slags). Alkymisten handler om den spanske gjetergutten Santiago, som ønsker å finne en stor skatt. En stadig returnerende drøm, får han til å bestemme seg for å forlate alt han kjenner som trygt, og reise til Egypt.

3. De gales hus av Karin Fossum

Mamma pakker opp bursdagsgaven sin, mens jeg venter spent. Hun får to bøker; De gales hus og Djevelen holder lyset, begge skrevet av Karin Fossum. Etter å ha smilt og takket, løfter hun opp den førstnevnte boken og spør om det også er en krimbok.

«Nei,» sier jeg.

«Er den morsom?» spør hun igjen.

«Ehm.. ikke akkurat»

«Spennende, da?»

«Neei, den er vel ikke spennende heller» svarer jeg, mens jeg tenker at jeg ikke akkurat klarer å få frem at det er en fantastisk bok. Men det er den, altså. De gales hus kan vel beskrives som en skildring, med mange fantastiske detaljer. Den er på en måte underholdende, men også melankolsk. Vi følger Hajna, en dame i tjueårene som har sett seg lei på livet. Hun er suicidal, og blir lagt inn på lukket avdeling på Varden, en psykiatrisk institusjon etter å ha løpt inn i et butikkvindu. Her møter hun underlige, flotte og spesielle mennesker hun blir veldig glad i.

4. The Road av Cormac McCarthy

De første sidene av The Road opplevde jeg som vanskelige å lese. Masse fremmedord, til tider merkelig setningsoppbygging og stor mangel på tegnsetting. Etter å ha kommet meg over den første kneika, ble jeg sugd inn i den. Vi følger en far og hans sønn på vandring i et post-apokalyptisk landskap. Vi følger deres kamp om å overleve. Nesten alt liv har dødd ut, både mennesker, dyr, trær og planter. Det er konstant kaldt og grått, og som et resultat av ekstrem sult, desperasjon og å leve i total anarki- har kannibalisme oppstått blant enkelte gjenlevende.

Cormac McCarthy sikret seg Pulitzer-prisen (kanskje den gjeveste prisen en forfatter kan få) for The Road, og har også skrevet andre kritikerroste bøker, som No country for old men. Da jeg tidligere skrev Don’t judge a book by its movie, siktet jeg spesielt til denne. For filmen var virkelig kjedelig. Jeg holdt på å sovne. Boken derimot, er utrolig spennende, og en av mine store favoritter.

Har du lest noen av disse?

Jeg skriver alltid med rød penn.

De kommer til meg om natten. Setningene. Sniker seg inn i det ellers tanketomme hodet mitt, rett før søvnen tar meg. Jeg tror det er dagens inntrykk jeg får servert på sølvfat. I blant svikter jeg meg selv. Jeg ligger der og venter, men det skjer ingenting. Så våkner jeg om morgenen, da, og lurer på hva i helvete jeg skal gjøre. Jeg lurer på hva i all verden jeg skal skrive. Da hopper jeg i dusjen, kler på meg, og kanskje sminker meg litt, før jeg tar på meg et par solbriller -uansett vær, og stikker ut døra. Men før det må jeg finne nøklene mine, og bankkortet, og trikkekortet.. Hvor la jeg det, egentlig? Jeg finner det etter mye frustrasjon, og tar med meg en  rød notatbok og rød penn. Alltid rød penn, jeg må skrive med rød penn. Så går jeg ut i byen. Leter etter inspirasjon. Jeg finner den på 13-trikken, i trange smågater, på kafeer, i bokhandler og på biblioteket.

Nå må jeg ut i Oslos gater. Nå må jeg lete.

Hvor blir du inspirert til å skrive?

Baking, følelser og skriving.

På fridager kan man drikke Chai-te og tenne karamell-duftlys, mens man ligger på det nyvaskede gulvet og hører på Mozart og Tchaikovsky. Man kan se opp i himlingen og telle de små taggene på gipsrosetten der oppe, og være fornøyd med dagens innsats med langkosten, støvkluten og oppvaskbørsten. Og siden kan man skrivelysten sette seg ned foran datamaskinen, uten å vite hva man skal skrive om, og se hvor fingrene fører deg.

Jeg har blitt en bollebakende brunette. En som smiler og nynner mens hun tar oppvasken iført høyhælte sko. Jeg må øve på å gå på dem, skjønner du. Tori Amos synger om kirsebær fra frankrike i bakgrunnen, og jeg vakler bort til vinduet for å se ut. Grått, grått. Trist.

Jeg holder på med et skriveprosjekt for tiden. Det har midlertidig fått navnet «Manifesto,» og er en samling av mange korte, personlige tekster. Det er på en måte et dagbokformat, men ingenting  tyder på at det er akkurat jeg som har skrevet det. Alt er en smule obskurt,  følelsesladet og litt trist og melankolsk. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg mest inspirert til å skrive noe når jeg er litt nedfor eller litt deprimert.

Jeg ble inspirert til å skrive dagbokaktig etter å ha lest litt i Erlend Loes Muleum. Jeg fikk den til jul, men la den på hyllen fordi den ikke  talte til meg.  Joda, den er litt underholdende og plottet er helt greit, men jeg er ikke opptatt av handlingen. Jeg er opptatt av måten en bok er skrevet på. Skrivestilen. Språket og teksten i fokus. Setninger som kryper inn i hodet ditt, og blir der. Jeg liker forfattere som skriver.. hva skal jeg si? Stramt? Akkurat som når man sier at et band spiller tight. Det er ingen hull, alt glir i hverandre. Sånn vil jeg ha det.

Høst, fornuft og Lars Saabye Christensen

Det er den første torsdagen i september. September. Jeg liker september. Det er høst.  Selv om gresset fremdeles er grønt, selv om jeg ikke kan skimte mer enn et og annet gult blad i trekronene, og selv om solen skinner, så er det høst. Jeg merker det på den gode følelsen jeg har i kroppen, den kjølige vinden og at jeg begynner å bli forkjølet. Det er for varmt å ha på  jakken jeg har tatt med meg, men kaldt å gå uten. Jeg bretter den sammen og presser den mot brystet og den nakne halsen. «Brr», hutrer jeg.

Rolig går jeg inn på biblioteket. Man kan si mye om Tønsberg, men fint bibliotek, det har vi. Tre etasjer, stort og lyst. «Har du dårlig tid? Les en Novelle!» Står det skrevet på en lapp som er hengt over en hylle med et utvalg novellesamlinger. Jeg må lese flere noveller. Jeg synes de er så vanskelige å skrive. En interessant og utfordrende sjanger. Hånden min strekker seg etter Lars Saabye Christensens Noen som elsker hverandre. Jeg tar den med meg ned for å lete etter Muleum av Erlend Loe. Jeg hater å lete etter bøker på biblioteket. Finner aldri det jeg skal ha. Hvor vanskelig kan det være å finne «L»-hyllen, og deretter «Loe»? Vanskelig nok. Irritert gir jeg meg. Når jeg skal låne bøker på biblioteket, lukker jeg vanligvis øynene, og lar en finger gli over permene mens jeg går bortover langs hyllene. Så stopper jeg. Tar ut boken, leser bakpå. Er jeg ikke fornøyd med resultatet gjentar jeg ritualet. Men ikke i dag. Jeg skal rekke en buss, og bestemmer meg for å bare kikke litt i boka til Lars. Lars kan skrive. Virkelig, det kan han. Skikkelig også.

Selvfølgelig er lånekortet gjenglemt hjemme, så jeg forlater biblioteket tomhendt. På vei mot bussen stopper jeg på Norli, bare for å se om de har noen fine bøker på tilbud. Det har de. Bord etter bord med pocketbøker. Blikket mitt glir over Drømmehjerte av Cecilia Samartin, Bienes Hemmelige Liv av Sue Monk Kidd, som jeg elsk-elsk-elsker og.. Bisettelsen av Lars Saabye Christensen. Lars, Lars. «Det må da være meningen at jeg skal ha deg med hjem i dag,» tenker jeg. «Er det ikke litt dumt å begynne rett på siste boka i en triologi, ‘a?» Spør fornuften meg. Jammen sier den noe. Jeg har ikke lest Beatles eller Bly.  Jeg går tomhendt ut av bokhandelen også. Noe i meg sier at jeg må kjøpe noe. Bare må. Hvor ble det av fornuften? Igjen bretter jeg sammen jakken og presser den mot brystet og halsen. «Et skjerf! Et skjerf kan jeg kjøpe!» tenker jeg ivrig. «Du har skjerf hjemme.» Fornuften virker irritert. «Joda, men ikke et skikkelig fint et! Dessuten er alle er svarte. Jeg orker ikke svart. Orker ikke. Jeg var gother i nesten fem år!»  «Ok, ok. Finner du et fint skjerf, kan du kjøpe det.» samtykker fornuften. «Og så vil jeg kjøpe Beatles. Jeg har aldri lest noe av Lars Saabye Christensen» Fornuften begynner å bable om at jeg har masse bøker hjemme som jeg aldri har åpnet, men føyer seg etter hvert. Å kjøpe en bok er aldri bortkastede penger.

Jeg finner ingen skjerf. De er for tynne, for mønstrete eller for.. svarte. Det eneste unntaket er Gina Tricot. Der finner jeg noen fine. Veldig fine, faktisk. Tykke, strikket i mykt garn, og fargevalget kan jeg heller ikke klage på. I det jeg er på vei bort til kassen blir jeg forstyrret av fornuften igjen. «Hallo! Det er Akryl.. Ikke kjøp klær som er laget av syntetiske materialer.» Greit. «Da får jeg vel bare fryse, da!»  Jeg legger skjerfet tilbake. Det er et kvarter til bussen går. Jeg går forbi Ark, og hjertet mitt hopper litt når den første boken jeg ser er Beatles,  til kun åtti kroner! Det er en skikkelig tykk bok, altså. Syvhundreogtrettito sider. «Hurra! Valuta for pengene!» Hviner fornuften hysterisk, og jeg smiler. Jeg betaler og tar med meg et bokmerke.

På det orange bokmerket, er disse kloke ordene skrevet med store, hvite bokstaver;

«Noen bøker skal smakes, andre slukes, og noen få tygges og fordøyes.»

-Francis Bacon

Jeg kan fortelle dere én ting; Beatles er en bok som slukes. Den er virkelig fantastisk. Jeg tar av meg hatten for Lars Saabye Christensen, selv om han til tider skriver unødvendig lange setninger. (I liket med ei  jeg kjenner, selv om hun prøver å la være)

Bokprat

Dere vet slike utfordringer som florerer i bloggeby? Jeg pleier ikke besvare slike, men denne er faktisk interessant. Den handler om bøker. Caroline utfordret Carina, og nå skal jeg også svare.

Kilde

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Jeg skulle ønske jeg var selvdisiplinert nok til å holde meg til èn bok, men det er jeg ikke. Akkurat nå leser jeg en bok om sosial nettverksbygging, Harry Potter og Dødstalismanene (som jeg har lest x-antall ganger før) og A year in High heels, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg. Skulle ikke forundre meg om jeg begynner på en fjerde bok i morgen..

Hvor liker du best å lese?

1. I sengen før leggetid

2. Under et stort tre i en solfylt og grønn park

3. Ute på terassen, mens jeg hører på lyden av båtene som kjører forbi.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Faktisk har flere av yndlingsbøkene mine blitt filmatisert. Noen ganger har filmene blitt bra (Fight Club og American Psycho er gode eksempler på dette), mens jeg har  blitt voldsomt skuffet andre ganger (The Road). Men det finnes filmer jeg skulle ønske var basert på bøker, som Amelie fra Montmartre. Den er en magisk, og jeg er sikker på at den ville vært enda mer magisk i bokform.

Hva er favorittboken din?

Det er umulig å kun velge én. Noen av mine absolutte favoritter er uten tvil American Psycho, Bienes Hemmelige liv, Naiv. Super, Veronika vil Dø, The Long hard road out of Hell og En vampyrs bekjennelser. Veldig mye forskjellig, med andre ord.

Leser du rutinemessig bøker om igjen?

Ja, det gjør jeg. En bok er et fantastisk univers, og det er tullete å ikke lese en bok om igjen, bare fordi du har lest den før. Jeg vil sammenlikne det med å ikke dra tilbake til et sted du har besøkt tidligere. Jeg kan nærmest garantere at du vil oppdage noe nytt, og legge merke til ting på en helt annen måte. Husk at boken alltid er den samme, men at du forandrer deg.

«There is no friend as loyal as a book.» -Ernest Hemingway

Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

Det har jeg i grunn ikke tenkt over, men ja, det er jeg nok. Jeg føler nærmest et stikk av smerte når jeg lager eselører på sidene, og så misliker jeg disse papiromslagene som nåtidens bøker er prydet med. Jeg tar dem alltid av når jeg skal lese, og deretter må jeg passe på at de ikke blir skrukkete. Unødvendig anstrengelse? Kanskje.

Har du lister av bøker du planlegger å lese?

Jeg liker å ha bøker i bokhyllen, så jeg skriver heller lister om hvilke bøker jeg vil kjøpe. Så er det senere opp til meg om de blir lest eller ikke. I de fleste tilfeller blir de jo lest en gang, da. Jeg elsker å lage ønskelister på Amazon.com, for eksempel! Jeg kan surfe der inne i evigheter, lese omtaler og legge til bøkene jeg tror kan falle i smak i ønskelisten min.

Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Hmm.. godt spørsmål. Vel, jeg tar gledelig i mot råd fra andre, spesielt hvis jeg vet at denne personen deler min boksmak. I blant kan teksten på baksiden av boken fange meg, kanskje jeg har hørt noen prate om en boktittel gjentatte ganger, eller sett en bra film som viser seg være basert på en bok. Da leser jeg gjerne boken.

Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

Jeg leser sjelden bokanmeldelser. Jeg vil ikke danne meg en mening av en bok, grunnet èn bestemt, og ikke minst ukjent persons subjektive oppfatning. I bokhandleren impulskjøper jeg bøker, men bestiller jeg over nett, tar jeg som nevnt en tur innom amazon.com og sjekker omtalene bøkene har fått der. Der er det jo mange som skriver hva de mener. Men spørsmålet  «Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale» kan jo tolkes på flere måter. Jeg mister lysten til å lese noe som «alle» leser og liker. Twilight er et godt eksempel. Jeg kommer aldri til å plukke opp noen av de bøkene.

Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

Nei, det gjør jeg svært sjeldent. Det vil jeg kalle «bortkastet tid.» Men jeg vil lese lenge nok til å kunne si hvorfor jeg ikke liker den.

Hvor mye leser du hver dag?

Det varierer veldig. Alt fra ingenting til hundrevis av sider.

Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

Nei, det vil jeg ikke si. Men jeg har jo tenkt på at jeg bør lese flere klassikere. Bjørneboe og Hamsun, here I come!

Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nei, jeg er veldig ærlig og står for det jeg mener.

–

Q: Et av spørsmålene ovenfor vil jeg gjerne stille dere; Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Gjesteinnlegg: En bok blir til.

Jeg elsker å lese, og jeg elsker å skrive. I likhet med mange andre, drømmer jeg om å få utgitt en bok. Det er inspirerende å lese om folk som har fått det til, er du ikke enig? Å bli utgitt, altså. I november 2008 ble boken «Jenter som kommer,» skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli, utgitt på Spartacus forlag. Jeg kontaktet  Maren Kristiane, og spurte om hun kunne tenke seg å skrive et gjesteinnlegg om prosessen bak boken. Det ville hun. Her kan du lese resultatet.

Klikk

En veldig lang historie, med veldig mange detaljer, gjort så kort som mulig: Historien om Jenter som kommer.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt ett eneste mål i livet: Jeg skal skrive en bok. Og ikke nok med det, jeg skal få den utgitt. En eller annen gang i løpet av livet skal jeg kunne holde en bok i hendene, med ordentlig papir inni, stive permer og navnet mitt på utsiden. Den dagen jeg kan gå inn i en bokhandel og se denne boka på en hylle, kanskje til og med spørre betjeningen etter den, for så å si at “Neida, jeg vil ikke kjøpe den. Jeg ville bare se om dere hadde den inne. Det er jeg som har skrevet den, nemlig”, da har jeg oppnådd det jeg vil her i livet. Og tidsperspektivet? Ti år, tyve, tredve, kanskje mer. For det er jo så lang tid folk bruker på bli utgitt, ikke sant? Jeg anså det som sannsynlig at det ville bli en barnebok. Jeg liker å tro at det er det jeg er best til. Dessuten fortalte Tor-Åge Bringsværd (les Pinocchiopapirene og SF, folkens!) at det lurt å starte på den måten. Så det ble planen.

Jeg har en venninne som heter Ida. På det store, vide nettet går hun under navnet Virrvarr. Vi ledet valgfag skriving sammen på videregående. Skrev sanger, viser, noveller, dikt, tegneserier, operaer og anekdoter.  Satt sammen i elevrådet.  Hun ga meg Stephen Kings “Om å skrive” til bursdagen. Og vi delte tanker, hemmeligheter, vin og frustrasjoner. En dag kom jeg opp med følgende problemstilling: “Ida, jeg elsker å være i et lesbisk forhold. Det er flott og deilig hele tiden. Det er bare det at… det er ingen som tar det alvorlig! Folk omtaler kjæresten min som “venninnen min”, og snakker som om jeg skulle være i sølibat. Det er jeg ikke! Jeg puler hver dag, og folk bare ler når jeg sier det! Jeg får lyst til å skrive en bok om jentesex, sånn at folk skjønner at det er snakk om ekte sex og ekte forhold. Tror du det er mulig?” “Ja”, svarte Ida, og sendte en epost til Gyldendal forlag. Ville de gi to unge jenter sjansen til å lage en sexbok for jenter? For det er er skrevet så mye for heterofile, og så lite bare for jenter. De tenkte på det, sendte en hyggelig beskjed tilbake med et høflig avslag, og rådet oss til å kontakte et mindre forlag (Senere skulle en redaktør fra Gyldendal komme til å gi oss komplimenter for boka, for så å spørre oss om hvorfor vi kom ut på et så lite forlag. Gjett om det var deilig å svare.). Jeg var på vei til å flytte et sted der det bare er fjell, bjørn og midnattssol så langt øyet kan se, da Ida slo på tråden og sa at Spartacus forlag gjerne ville gi ut boka vår. Ja, hvis vi kunne skrive, da.

To små tekstprøver senere var avtalen i boks. Ida og jeg delte en mengde temaer mellom oss, og redigerte hverandres utkast via epost, i hvert fall de dagene vinden blåste i riktig retning og jeg fikk signal nok til å logge meg på hotmailen min. Iblant fløy jeg sørover for å sitte i møter og planlegge detaljer som sideformat, design og hvilke aviser som skulle få dekke utgivelsen. Om det virket fjernt? Meget. Jenter som kommer gikk fra å være en bok for jenter som har sex med jenter, til å bli en bok for alle som vil ha en jente til å komme, og kanskje særlig for jenter som vil komme selv (jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lirt av meg den frasen). For det er jo slett ikke bare lesbiske som kysser, fingrer, slikker, dater, eksperimenterer og har et og annet seksuelt problem. Det er mange flere.

Etter et år med skriving, redigering og fram og tilbake skulle manuset i trykken. Vi skulle rekke julegavesalget, og hadde dårlig tid. Jeg pakket min honda og kjørte Norge på langs for å rekke utgivelsesfest og andre relaterte begivenheter. De siste rettelser ble foretatt på telefon, i parkeringslommer langs E6. Turen tok tre dager, og da jeg ankom Oslo ble det starten på noen surrealistiske uker. Først følelsen av å holde sin egen bok i hånda, rykende fersk, og helt sikkert den fineste boka jeg har sett i hele mitt liv. Deretter utgivelsesfest. Opptredener. Foredrag. Måpende, fnisende publikummere. Å bli sprayet gyllenbrun ved siden av Benedicte Adrian før en tv-opptreden. Eller to. Intervjuer. Fotoseanser. Og ikke minst, å sitte på et tog, stuptrøtt med en ta-med-kaffe i hånda, og se meg selv smile bredt på forsiden av Dagbladet fredag, med et digert FITTEPOSITIV!-skilt i hånda og lilla dildoer hengende fra taket. En halv kaffekopp senere begynner telefonen å ringe, og det fortsetter den med i noen uker. Så roer det hele seg.

Nå er førsteopplaget av Jenter som kommer solgt ut, og pocketutgaven er i butikkene. Jeg skulle ønske den ikke var oransje, og jeg irriterer meg over formuleringer når jeg leser i den. Jeg er glad i den for det. Jeg har blitt skribent, og snakker og skriver om sex hele tiden. Iblant blir jeg gjenkjent av jenter som  blotter puppene og spør om de ikke kan få være med meg hjem. Hver gang jeg treffer gamle kjente lurer de på hvordan det har gått med boka. Alle spør om hva jeg skal skrive neste gang. Vel, når jeg har tid skal jeg vel fullføre alle diktsamlingene, novellene og barnebøkene jeg har liggende. Jeg har som vanlig et ti-tyve-tredve års perspektiv på det.

Tweet

Skriv en kommentar (12)

6 grunner til at du feiler.

Think and grow rich av Napoleon Hill er en bestselgende klassiker. Kanskje ikke så rart med tanke på tittelen. Vi er late, vi ser etter lettvinte måter å tjene penger på. Men, kan man tenke seg til rikdom?  Hva du tenker er avgjørende for hvordan du føler deg, som igjen påvirker hvordan du oppfører deg, og hvordan du oppfører eller har oppført deg,  indikerer hvordan du har det  akkurat nå. Så, jeg vil si at svaret er ja. Think and grow rich er en bok som vil gi leseren håp, og et ønske om forbedring. Boken handler om hvordan du kan bli mer produktiv og lykkes i arbeidslivet, men mye du vil lære gjelder også resten av dagliglivet. Dette er en bok som må studeres nøye for å få mest mulig ut av den. Jeg anbefaler å ha en blyant klar, så du kan streke under alt du tror du kan få bruk for.

Jeg tenkte å deler av en av Hill’s lister med dere; The thirty major causes of failure, altså de tretti største grunnene til å feile. Som nevnt er boken basert på å lykkes i arbeidslivet, så jeg har valgt ut seks av punktene fra listen, fordi jeg mener disse punktene ikke bare hemmer deg i arbeidslivet, men resten av livet også. Jeg har skrevet litt om hva jeg tenker rundt punktene, og lagt til noen utdrag fra boken. Så, hvor mange av disse holder deg tilbake?

1. Mangel på en veldefinert tanke om meningen med livet.

Hva er meningen med livet? Jeg tenker ikke på det filosofiske spørsmålet, men hva du vil skal være meningen med ditt liv. Dette er selvfølgelig et stort spørsmål. Livet ditt vil forhåpentligvis være langt, så prøv å dele det opp i perioder på tja, la oss si fem år. Hva vil du skal skje de neste fem årene? Hvor vil du? Hva er viktig for deg akkurat nå?

En klok mann introduserte meg for konseptet verdikompass. Vi har alle  mange verdier, men vi tenker sjelden over det. Selv måtte jeg ta en lang runde med meg selv. Så, hva er en verdi? En verdi er noe du står for, noe som gjelder konstant. La meg nevne noen av mine: Rettferdighet, Selvstendighet, å være sosial og ta vare på kroppen min.

Kompasset ditt skal hele tiden vise deg hva du vil, selv om det dukker opp hindringer er alltid målet å følge verdiene dine.

2. Dårlig selvdisiplin

Hill skriver følgende om dette emnet i boken sin:

Disiplin kommer gjennom selvkontroll. Det vil si at du må kunne kontrollere alle dine negative kvaliteter. Før du kan kontrollere omgivelsene dine, må du først kunne kontrollere deg selv. Å mestre deg selv er den vanskeligste jobben du noen gang må gjøre. Hvis ikke du erobrer deg selv, vil du selv bli erobret.

3. Negativ personlighet.

«Det er ikke noe vits i å prøve.» Feil. Det er alltid en vits i å prøve. Hvor kommer du om du ikke tør å ta sjanser? Og hva er det verste som kan skje? At du får et nei? Javel, så får du kanskje det da. Hva så? Det er 50/50, enten eller. Kanskje fikk du ikke den jobben du ønsket, fordi du ikke var den som var best kvalifisert. Det vil alltid finnes noen som er flinkere enn deg, men også mange som er dårligere. En dag er du  jobbsøkeren med de beste kvalifikasjonene, og den dagen er jobben din. Å gi opp er aldri et alternativ.

4. Overforsiktighet.

«Ja, men..» » Tenk hvis…» «Hva om…?» Hva da? Antakeligvis dreier disse tankene seg om ting du ikke engang kan styre. Og vi beveger oss tilbake til punkt nummer 3, negativ personlighet. Finn ut hva du er redd for, og hva som ligger bak. Er det noe jeg vet noe om så er det å være forsiktig og redd, og å stadig tenke slike tanker. Jeg har nemlig vært nærmest invalidisert av angst. Jeg var redd for fremmede mennesker, jeg var redd for å være alene, jeg var redd for å snakke med folk, jeg var redd for å bli drept, jeg var redd for fugler jeg var redd for.. Altså, jeg kunne skrevet i evigheter. Jeg var redd for alt mulig. Livredd. Likevel konfronterte jeg det jeg nesten hver eneste dag, samme hvor fælt det var, samme hvor mange som fikk se meg gråte. Ja, det var vondt og vanskelig der og da, men hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg aldri vært som jeg er i dag. Jeg hadde vært sånn enda. Det hadde vært å kaste bort år av livet mitt, kaste det bort på å bekymre meg. Du kan dele opp bekymringene dine i to: unyttige bekymringer, og nyttinge bekymringer. Unyttige bekymringer dreier seg om ting du ikke kan ha kontroll på. En bekymring du faktisk kan gjøre noe med er en nyttig bekymring. Er du bekymret for at du kanskje er syk? Bestill time hos legen.

Er du bekymret for at flyet skal styrte? Unyttig bekymring. Dette har du ingen kontroll på, og om det skulle styrte er det absolutt ingenting du kan gjøre. Ja, det er en skremmende tanke, men hvor mange flyavganger er det hver eneste dag? Og hvor ofte hører vi om en flykrasj? Noen ganger i året? Følelsene dine styres av hva du tenker; bekymrer du deg, blir du engstelig og redd. Så ikke gjør det. ”Dette ligger ikke i mine hender,” kan du tenke og prøve å flytte fokus.

5. Hensiktsfull løgn
Forteller du èn løgn, må du fortelle mange. Det vil slå tilbake på deg. Alltid.

”Det finnes ikke håp for en som velger å være uærlig.”

6. Mangel på entusiasme
Personlig mener jeg at å være entusiastisk er en av de flotteste egenskapene et menneske kan ha, og som det står skrevet i boken

”Uten entusiasme kan man ikke være overbevisende. Entusiasme er dessuten smittende, og personen som har det, under kontroll, er generelt velkommen i hvilken som helst gruppe mennesker”

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.