Meds del 2.

Del 1 kan leses her.

Abilify
Antipsykotika.
Det begynte med at jeg trodde det bodde demoner i leiligheten over meg. Dette i seg selv er jo nok til å tenke crazy-woman-alert. Deretter begynte jeg å få for meg at tilfeldige personer på bussen, trikken eller t-banen var besatt av demoner og ute etter meg. Jeg følte alle så på meg, og at de skulle ta meg. Jeg var plaget av ambivalens, klarte ikke rydde, og var livredd hvis jeg for eksempel hadde kranglet med noen. Tenk hvis de kom for å ta meg, tenk hvis de hadde kontakter i den italienske mafien, eller tenk hvis de leide noen til å kaste syre i ansiktet mitt. Ganske urealistiske, drøye og lite sannsylige tanker, men når man er syk greier man ikke tenke rasjonelt. Abilify fjernet  alle disse symptomene, og i dag kan jeg leve ganske normalt. Men jeg kan ikke se skrekkfilmer, og spesielt ikke skrekkfilmer med demoner, da blir jeg påvirket og livredd.

 
Wellbutrin.
Antidepressiva.                                                                                                                                                                                                                                        Wellbutrin reddet meg fra en ny depresjon, og løftet sinnstemningen min ti hakk oppover. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt for ingenting, følte meg fortvilet eller tom innvendig. Jeg er så stabil nå at jeg føler jeg kan takle hva som helst, mens tidligere skulle det så og si ingenting til for å vippe meg av pinnen.

 
Truxal
Angstdempende.
Jeg har fått resepten, hentet pillene på apoteket (vanligvis er jeg så skeptisk til legemidler at jeg må gå flere runder med meg selv, legen og psykologen min, før jeg i det hele tatt går med på å hente ut medisinene), men ikke prøvd dem enda. Ikke fordi jeg ikke har turt, men fordi jeg ikke har trengt dem. Jeg har ikke vært plaget av akutt angst, men det er deilig å vite at jeg har noe som kan roe meg ned, dersom det skulle skje.

Meds del 1.

Jeg bestemte meg jo for å bli mer åpen og ærlig på bloggen i fjor. Skrive mer om meg og mitt. Jeg har skrevet om så mye, men en ting jeg ikke tror jeg har nevnt, er at jeg har slitt psykisk siden jeg var femten. Jeg velger å være åpen om dette, da å slite psykisk dessverre enda er litt tabubelagt, noe jeg mener det absolutt ikke bør være. Jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle ta opp dette på bloggen. Til å begynne med vil jeg skrive om en vesentlig ting, nemlig medisiner.  I løpet av mitt fem år lange sykdomsforløp har jeg prøvd diverse repseptsbelagt snask. Her er en oppsummering:

Cipralex.
Anti-depressiva og angstdempende. Går du til legen med depresjonssymptomer vil han eller hun høyst sannsynlig skrive ut nettopp dette medikamentet til deg. Jeg var så plaget av angst i noen år at jeg i perioder ikke engang turte å gå ut av huset. Jeg satt med klump i halsen, tårer i øynene og hjerte i hundre på bussen; tenk hvis bussen kjørte feil vei? Tenk hvis jeg ikke kom meg av? Tenk hvis den som satt bak meg fikk lyst til å kvele eller knivstikke meg? Fugler var skumle, havet var skummelt, å gå i butikken var kjempevanskelig, fremmede fikk meg til å bli kortpustet og klam i hendene, og jeg fikset ikke engang å sitte i klasserommet på skolen. Jeg var redd for alt og alle, men Cipralex hjalp meg. Jeg hadde fremdeles dette er skummelt-skummelt-skummelt-tanker, men kjente ikke lenger symptomer på kroppen. En syntetisk ro skylte over meg. Etterhvert som jeg kom opp i en høyere dose, kunne jeg også si farvel til daglige panikkanfall med hyperventilering, gråting, hodepine, skjelving og hjertebank. Hurra!

(mer…)