Dette er sosialpornografi, kind of

Den siste tiden har sett slik ut; jeg har grått, sovet og sett på film. Jeg har fått nye medisiner som gjør meg skrekkelig trøtt, jeg har til og med klart å prestere å duppe av mens jeg dusjet. Slå den!

Dagens innlegg er illustrert av et bilde som ikke har noe med noenting å gjøre, bortsett fra at det er et bevis på at jeg glimter til på sms.

Jeg har sluttet å si til folk at jeg har det bra, når jeg ikke har det.
«Det går,» pleier jeg å si. Jeg lever jo. Men så har jeg dager hvor jeg ikke orker å få oppmerksomhet og liksom-medlidenhet, så jeg sier «det går bra,» og bare håper at de ikke ser at jeg er blank i øynene.

(mer…)

Jeg kan smile, men jeg vil ikke.

Høsten forsvant så fort i år. Jeg var på vei ned til sentrum, da jeg la merke til at dammen ved skolen, som uken tidligere var omkranset av store trær dekket med oransje og gult, lå helt naken. Jeg elsker høsten, men når det fine ved den forsvinner, er det bare grått igjen. Regn i håret, kalde fingre og rennende nese.

Jeg har ikke sett slik ut på en stund.

Av en eller annen grunn har jeg begynt å høre masse på rap i det siste. Når jeg går nedover gatene i Drammen med The Game, Yelawolf eller Childish Gambino på øret, føler jeg meg tøff. Jeg føler jeg driter i alt. Jeg lærer mye på skolen. Om supsens og klassisk dramaturgi. Ved siden av dette jobber jeg med et hemmelig prosjekt. Jeg har fått skryt av romanprosjektet mitt fra absolutt høyeste hold, uten at jeg skal gå i detaljer. Jeg føler meg mer ambisiøs og sikker på at jeg skal få drømmen min oppfylt nå enn før.

(mer…)

Hvorfor du ikke ringer lenger.

Det var onsdag og grått ute. Inne luktet det sykehus. Vi måtte opp flere etasjer for å finne deg. Du var så liten der du lå i sengen, så tynn og gjennomsiktig. Jeg bare gråt da jeg så deg, og du ba oss om å dra hjem.

Jeg ville ikke gå noe sted, jeg skulle ta meg sammen, jeg skulle slutte å grine. Så jeg stod der i korridoren og hylte mens det knøt seg i magen. Det hadde ikke gått opp for meg før nå, at du kom til å forsvinne. Jeg hadde sett døden i øynene. I dine øyne.

Det er dager som dette jeg hører på The Funeral av Band of Horses, og griner. Glemmer at jeg har sminke på, og gnir svart mascara utover genserne mine. Det har gått over et år, og jeg tar meg selv i blant i å lure på hvorfor du ikke ringer lenger. Så slår det meg; du finnes ikke. Du er bare et minne, en person på bilder, og en stemme jeg er redd for å glemme.

(Hvis noen lurer på bakhistorien til dette innlegget, kan dere lese 65. Det går forresten bra med meg, jeg er bare litt melankolsk i blant.)

Verdens ende.

Jeg sliter veldig med skrivesperre og er litt uinspirert for tiden. Det er kanskje dumt å skrive, men slik har det alltid vært med bloggingen min. Den går i bølgedaler. Jeg vet ikke når jeg er ordentlig tilbake. Kanskje tar det en uke, kanskje skjer det i morgen. Men i mellomtiden, om det er noen som har forslag om hva jeg kan skrive om; bring it on! Håper alle har det bra!

Om livet, og døden.

Plutselig var du borte. Du lå i sengen med gapende munn og gispet etter luft, mens jeg var utkledd som Alice i Eventyrland, og drakk meg kvalm på grønne drinker med melonbiter, til dundrende musikk og blinkende lys.

Jeg fikk nettopp vite det. At du ble borte i natt.

Du har ikke vært deg selv på lenge. Brikke etter brikke forsvant fra puslespillet. Først kroppen, deretter hodet. Nå er det ingen brikker igjen. Jeg besøkte deg en gang etter jul. Vi pratet og spiste Kong Haakon-konfekt, og jeg tipset deg og pappa om hvilke biter som var best, fordi jeg dagen før hadde spist en slik eske helt selv. Du lo, og stilte de samme spørsmålene om og om igjen. Du lurte på hvor Bestemor var, om du fikk dra hjem snart, og om vi kunne kjøre deg dit. Men det kunne vi ikke. Du måtte være på Sykehjemmet.

Du så på meg. «Hvem er du egentlig?» Spurte du undrende.

Jeg klarte ikke svare, så pappa gjorde det for meg.
«Det er jo Ulrikke! Min datter! Barnebarnet ditt, du husker vel henne?»

«Åja. Du har ikke andre som heter Ulrikke?»
«Nei, bare henne. »

Det var den siste gang jeg så deg. Den aller siste gangen.

Jeg vet du ikke var alene da døden høstet livet ditt, men jeg skulle ønske jeg var der. Jeg var så utrolig glad i deg, jeg.

Jeg skulle besøkt deg oftere. Det er mye man skulle og burde ha gjort.

Hvorfor gjorde jeg ikke det? Det er for sent nå.

Hodet mitt er i tåke.
Det er for sent nå.

I hear people say it’s Christmas.

Hva koster det å være et ærlig menneske? Det kan koste deg førti kroner, om du kjøper billett på bussen, når du egentlig hadde tenkt å snike. Det kan koste deg vennskap. Jobben din. Eller bare noen tårer.

Jeg har ikke vært i sentrum av hovedstaden på noen dager. Plutselig henger det en gigantisk klokke på en vegg i Karl Johansgate, og det står en elektronisk tavle med oversikt over kollektivtrafikken på Jernbanetorget. Kanskje har det vært der lenge, jeg har bare ikke lagt merke til det før nå.

Jeg sitter på bussen og stirrer tomt ut på alt som passerer. Det snør lett, og en rekke av menn som er utkledd i velour- nissedrakter, vandrer forbi nationaltheateret. Jeg ser på  glade mennesker med roser i kinnene og handleposer i hendene. Jeg ser på de små lysene som pynter bygg, trær og busker. Jeg ser på folk som står på skøyter og pyntekuler som henger i butikkvinduer.  Det er pent, men jeg enser det ikke. Jeg bare sitter der. En nummen observatør. Tom i blikket, tom i hodet.

Alt jeg klarer å tenke er,

«Jeg vil hjem. Jeg vil bare hjem.»

All good things must come to an end.

Takk til Maren som gjorde meg oppmerksom på at det var lenge siden jeg hadde postet noe nytt.

Plutselig ble det så mørkt. Det skjedde på trikketuren opp hit, enda det bare tar noen minutter.  Jeg tuller skjerfet godt rundt halsen, og legger merke til hvordan jeg presser skuldrene opp mot hodet. Kaldt. Veldig kaldt. Butikkene stenger, men jeg fortsetter å gå nedover Bogstadveien. Plutselig står jeg rett ved gaten din. Jeg stopper opp et øyeblikk, før jeg begynner å gå mot leiligheten din. En tristhetsfølelse fyller meg. Så står jeg der, da. Utenfor inngangsdøren. Navnet ditt står fremdeles på ringeklokken, og jeg får lyst til å trykke på den, men jeg gjør det ikke. Du bor jo ikke her lenger. Jeg står slik en stund. Nyter stillheten, kjenner kulden på nesetippen.

Jeg husker tilbake til en kveld for noen uker siden.
Jeg var sår i halsen. Det begynte å bli sent, og jeg hadde mistet troen på at du kom til å ringe, selv om du har sagt du skal gjøre det.  Det lukter røyk og er kaldt i stua. Endelig ringer telefonen.  «Hallo?» Sier jeg. Jeg lyder ikke glad, men ikke trist heller. Likegyldig, tror jeg. «Hei.» Stemmen din er like tynn og søt som alltid, men den er gjennomsiktig. Ikke et hint av livsglede. Det blir stille. Det pleier aldri bli stille når vi prater. Aldri. Jeg vet noe er annerledes. Det har jeg visst en god stund. Du sier du ikke kan prate lenge. Jeg sier det er greit, jeg vil bare vite hva som har skjedd. Med oss.

I blant sier jeg at jeg forstår. Jeg tilgir deg oppførselen din, jeg tilgir deg alt, men jeg sier ingenting. Jeg tror ikke det betyr noe for deg lenger. Du og jeg er et avsluttet kapittel. Det kan jeg føle. Jeg sier du har misforstått meg. Jeg ville aldri sagt, og kommer aldri til å si at jeg ikke vil være vennen din mer. «Ok,» sier du. Jeg er sjokkert over ting du sier, sjokkert over at en jeg har trodd har kjent meg godt, har misforstått meg så dypt. Du sier du har vært utakknemlig og egoistisk. «Neida,» sier jeg.  Jeg har klump i magen. En blanding av sinne og skuffelse, som gjør utrolig vondt. Jeg vet ikke hvem jeg snakker med lenger. Jeg vet ikke hvem du er.  Jeg trodde du var god. Jeg tok feil. «Du har forandret deg,» sier jeg. «Hvordan da?» Spør du. «Du er annerledes. Kald. Du er ikke den samme» svarer jeg. «Jeg er den samme,» konstaterer du. Du klarer ikke overbevise meg, og det høres ikke ut som du tror deg selv, heller. . «Jeg er så sliten,» sier hun. Det høres ut som om noen nettopp har dødd. Du sier du flytter i Oktober. «Sees vi før det?» spør jeg håpefullt. «Jeg vet ikke,» svarer du. Jeg vet det betyr nei.

«Vi er så forskjellige, Ulrikke. Jeg har aldri forstått det før nå. «

Jeg har et spørsmål til dere; har det blitt for mange tekster med skjønnlitterært-preg i det siste?