And you give yourself away.

Det veksler mellom å være vinter og vår. En dag legger snøen seg over byen igjen. Hustakene er dekket av et tykt teppe, og greinene på trærne henger tungt ned mot bakken. Jeg sitter ved vinduskarmen i sengen med to dyner over meg, og ser på alt det hvite der ute. Ponyo kryper tett inntil meg, før han begynner å slikke potene sine. Dagen etter er snøen helt borte, og jeg går ut med tynn jakke og null skjerf.

En kveld drar jeg ut med Kira, vaklende nedover gatene i høye sko og klager på hvor vondt jeg har i føttene. Dørvaktene myser mot bankkortet mitt og kikker i vesken min med lommelykt. Vi går inn og rett ut igjen på Friday’s og Garage. Vi kommer ikke inn på Mono og Sosialen fordi jeg er for ung. Jeg vil på Revolver, men Kira mener Møllergata er et sketchy strøk, noe hun jo har helt rett i. Vi drikker Strawberry Daiquiri på Hard Rock Café, men jeg merker ikke engang et hint av beruselse. Skuffet over å ikke ha spottet èn eneste kjekk fyr, med en trøste-Troika i hånden, går vi hjem.

«Dette er ikke rette tiden å gå ut på,» Sier Kira. «Folk er drar ikke ut nå, de er på fest. Vi må vente til sommeren, da henger folk ute i gatene,» fortsetter hun.

Så går vi hjem og ser på film og legger oss. Vi bor sammen nå. Jeg kjenner aldri på hva ensomhet er lenger. Vi er Frognerjenter. Vi spiser biff til middag nesten hver dag. Vi krangler aldri om oppvasken. Vi ler. Vi sover til og med i samme seng. Kira dater en NRK-journalist.  Jeg leser Knausgård. Kira spør meg hvordan man skrur på vaskemaskinen. Og ovnen. Og hvordan man vasker gulv. Man kan si mye pent om oss, men husmormaterial er vi definitivt ikke. Jeg drar på joggetur. Jeg ringer folk jeg ikke har snakket med på dødslenge, jeg går i rulletrapper, jeg gjør generelt ting jeg gjerne vil stemple som helt vilt, og jeg leser enda mer Knausgård. Og jeg får forfatterskryt av ei som har vunnet Tarjei Vesaas-debutantpris. Hun sier dialogen min er så god at den får henne til å hikste, teksten min er nydelig og forførende, oppfordrer meg til å prøve å skrive roman og avslutter med «Jeg tror du er en forfatter.» Øynene mine blir blanke, og jeg svever av lykke.