T for Terror. 22.07.11

Det er en helt vanlig dag på kontoret. Jeg sjekker mailen min, drikker kakao, titter litt i en bok som heter Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd av Rune Hjemås, og ringer kunder. Utenfor vinduet er været grått og truende. Jeg hører et  tordenbrak og tenker  «stakkars pusen min som er hjemme alene,» og «søren at jeg ikke dro ut strømledningen til Pc’en. Herregud, tenk hvis det slår ned hos meg og PC’en blir ødelagt?»  Noen minutter senere skal jeg slå fra meg den tanken, og begynne å bekymre meg for vennene mine i stedet.  Det har nemlig aldri tordnet.

«En bombe har gått av i sentrum,» hører jeg en kollega si. «Hæ!? «
Alle reiser seg fra datamaskinene sine for å gå bort til vinduet som er vendt mot byen. Hvit røyk har lagt seg over Oslo sentrum. Ordet konsentrasjon blir plutselig veldig fremmed. Vi skrur på radio og TV og trykker refresh på Dagbladet, Vg og Aftenpostens hjemmesider, for å få med oss hva som skjer.

Da ordet terror dukker opp, begynner forvirring og engstelse å danse rundt meg, og jeg legger «eg er ikkje redd, eg er ikkje redd» ned i vesken. Eg er redd, eg er redd, tenker jeg.

Lydene av sirener, oppspilte journalister og folk som snakker i mobiltelefoner kverner rundt deg. Uroen i kroppen vil ikke forsvinne. T for terror. I Oslo. En bombe i  lille, fredlige Oslo. Jeg sender smser til alle jeg tror kan ha vært i nærheten for å høre om de er ok. Det er de.

Jeg tar bussen hjem, ikke banen som jeg pleier. Alvorlige fjes omringer deg, men innimellom ser jeg smil og også latter. Jeg tar meg selv i å tenke «hvordan kan du smile på en dag som dette?» Men kanskje er det nettopp smil vi trenger.

Hjemme på Frogner, ser alt ut som vanlig, men bruddstykkene av tilfeldige forbipasserendes telefonsamtaler vitner om noe annet.  «Jag är rädd,» «..og nå har de stengt av hele sentrum,» «hele bygningen ristet!» «papirer fløy over alt!»
Jeg putter pusen i et bur og drar hjem til Vestfold. På veien hjem får jeg høre om Utøya, og sinnet mitt blir svartere og svartere.

Det som har skjedd er forferdelig. Jeg har ikke ord. Tenk på alle som er borte, tenk på alle de overlevende og pårørende som vil bære arr i sjelen etter denne dagen, resten av livet. At slik ondskap finnes blant oss er helt ubegripelig.

Jeg vil sende mine kondolanser til dere som mistet noen.

Jeg håper alle dere som leser har det bra.

Til sist vil jeg oppfordre alle til å tenke «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd.» Er vi redde, vinner nemlig terroristen(e).

Tweet