Greven av Montecristo

Greven av Montecristo knasker knotter. Klokken er bare 02, jeg våkner fordi jeg må tisse. Jeg la meg tidlig, etter å ha stengt Greven inne på roterommet. Det er ikke så rotete der, faktisk er det det minst rotete rommet i leiligheten.  Jeg  kaller roterommet, fordi jeg ikke har oversikt over hva som befinner seg der inne.

Jeg skal passe Greven i to uker, det er dag to, og han begynner å gå meg på nervene allerede.

Greven maser. Han er høyt og lavt, henter penner til meg, elsker å rive doruller i fillebiter, og sist men ikke minst; han angriper når jeg minst venter det. Han ligger stille under sengen før han kaster seg frem og setter tennene i anklene mine, eller sitter pent i et hjørne og ser opp med uskyldige øyne, før han bykser opp i sengen og legger forbena rundt overarmen min før han hogger til. Au.

Det er ikke bare ham som går meg på nervene, men også tanken på det som måtte krype rundt i pelsen hans. Som flått, for eksempel.
Jeg fant en på sengen i går , og skulle fjerne den med en pinsett, men vår heltinne, c’est moi,  mistet den på gulvet på vei til badet. Nå aner jeg ikke hvor det lille, blodsugende, potensielt livsfarlige krypet er, og jeg har med skrekk og gru i sjelen lagt meg på sofaen i stedet.