Det er så mye jeg vil fortelle deg..

En mørk lillafarge hadde lagt seg over himmelen. Det høljet ned, og de røykte sigaretter mens jeg så på. Vi stod slik en stund, helt til de kastet dem fra seg på den våte bakken. Jeg ble stående igjen og se på at regnet slukket gløden. «Jeg kjenner ikke London,» tenkte jeg. «Det er derfor er det vanskelig å skrive om den.» Det er greit med Oslo. Oslo er min. Jeg kjenner Oslo, og Oslo kjenner meg. Ikke ut og inn, men nok til å kunne skrive om byen, og vite at jeg har rett. Det er verre med London.

Tilfeldig butikk i Portobello.

Jeg vil så gjerne få frem hvor fint det er. Fint selv om det er kald og vått, fint selv om man hører lyden av sirener hvert tiende minutt, og fint selv om man er forkjølet, kvalm og svimmel. Jeg vil så gjerne fortelle deg om klesbutikker så store at du ikke klarer å bestemme deg for å kjøpe én eneste ting. Jeg vil fortelle om røde busser, store statuer av løver, om å ikke få sove i hotellsenger, og om hvor koselig det er at helt fremmede, tilfeldige mennesker, møter deg med et «Hi, my Love!» Jeg vil fortelle deg om alle de fantastiske vindusutstillingene. Om Sebraer med Louis Vuitton-kofferter på ryggen, om dukker som henger opp-ned og glitrende Geparder. Jeg vil beskrive følelsen av å gå nedover Portobello Road og se alle regnbuens farger malt utover bygningene, mens selgere i  fruktboder røyker pipe, og retter på hattene sine. Jeg vil fortelle om hvordan det er å gå nedover Kensington High Street med hjertet i halsen av lykke og handleposer i hendene, mens du prøver å finne veien til Notting Hill.

Nå er jeg tilbake. Jeg sitter og hører på at katten min, Greven av Montecristo, jager en papirbit over stuegulvet. Dunk-dunk-dunk. De små labbene slår hardt mot parketten, og jeg tenker at det er deilig å være hjemme igjen. Jeg la ikke hjertet mitt igjen i London, jeg tok det med hjem.