London Calling.

Noen ganger, føles det som om tiden står stille. Helt stille. Det er mye du burde gjort og kunne gjort, men du gjør heller akkurat det du vil gjøre akkurat nå; ingenting. Du gjør ingenting mens mens Maria Mena synger om å være skjør, håpløs og fri.  I blant titter du bort på TV-skjermen hvor et intervju med samtidskunstneren Håkon Bleken vises. Lyden er av. Han har hvitt hår, kullsot på fingrene og rynkete hud.Og så maler han fantastiske bilder.

Det er like stille utenfor som inne. Gjennom hvite gardiner skinner kveldssolen, og alt du hører er fuglekvitter og kjøleskapet som durer. I går mens du satt på bussen til Tjøme, tenkte du over hvor fin naturen var, og hvor grønt grønt kan være. Sjøen lå stille og var blank som et speil. I går var det fint. Du sa til og med til familien din at det var deilig å være tilbake. «Bylivet har satt ting i perspektiv,» sa du. Det var i går. I dag føles det som om du er på vei inn i galskap. Det er rart hvordan ro gir deg indre uro.  Du har aldri vært en landsens pike. Du vil ha eksos, fulle folk som synger utenfor vinduet ditt om natten, og lyden av trikken som kjører nedover gatene.

Men trekk pusten dypt og slapp av; i morgen drar du til London. I morgen er du fri.