Sove om dagen, være våken om natten. Om bøker, å hoste, snille naboer og is.

Jeg sitter foran datamaskinen med en to-liters boks pistasj- is på fanget, som jeg graver i med en plastskje. Skje nummer tre, faktisk. De to første knakk, og jeg har ikke tålmodighet til å vente på at isen skal smelte. Jeg  hoster. Hosten har plaget meg i tre uker nå, uten å ha utviklet seg til forkjølelse.  Det er på tide å krype til korset og ta en tur til legen. Jeg har diagnosert seg selv på nett, og den urasjonelle, engstelige siden av meg, er rimelig sikker på at jeg er døden nær.

Her om dagen skjedde det noe, som varmet hjertet mitt. En kveld banket det på døren. Tre korte, bestemte slag. Jeg åpnet den forsiktig. Der stod damen som bor under meg. Hun skal flytte, og det er så trist, for hun er så utrolig koselig. I hånden hadde hun to novellesamlinger hun ville gi meg.

Vi snakket om noveller og om å skrive, og hun spurte meg om jeg hadde gitt ut noe. Det har jeg ikke. Hun fortalte at hun kjente en som kjente Ari Behn da han skrev «Trist som faen,» og at han visstnok spurte alle han kom over om «Hva synes du om denne setningen? « Og jeg tenkte, at det hørtes fryktelig slitsomt ut. Så sa hun at jeg burde lese boken. Jeg fikk også vite at ungdommer på min alder har kjøpt leiligheten hennes. Gutter. BI. «Åh, søren,» tenkte jeg. Nå er det slutt på nattefreden. Det er det jeg har elsket med å bo her, at det er så stille. Når jeg er våken om natten, som jeg ofte er,  føles det som om jeg er den eneste som eksisterer i hele verden. Mens nå, nå blir det vel festing og bråk.

Ja, jeg tar sorgene på forskudd, så kan jeg heller bli positivt overrasket.