Om livet, og døden.
i Emo, It's my life
Plutselig var du borte. Du lå i sengen med gapende munn og gispet etter luft, mens jeg var utkledd som Alice i Eventyrland, og drakk meg kvalm på grønne drinker med melonbiter, til dundrende musikk og blinkende lys.
Jeg fikk nettopp vite det. At du ble borte i natt.
Du har ikke vært deg selv på lenge. Brikke etter brikke forsvant fra puslespillet. Først kroppen, deretter hodet. Nå er det ingen brikker igjen. Jeg besøkte deg en gang etter jul. Vi pratet og spiste Kong Haakon-konfekt, og jeg tipset deg og pappa om hvilke biter som var best, fordi jeg dagen før hadde spist en slik eske helt selv. Du lo, og stilte de samme spørsmålene om og om igjen. Du lurte på hvor Bestemor var, om du fikk dra hjem snart, og om vi kunne kjøre deg dit. Men det kunne vi ikke. Du måtte være på Sykehjemmet.
Du så på meg. «Hvem er du egentlig?» Spurte du undrende.
Jeg klarte ikke svare, så pappa gjorde det for meg.
«Det er jo Ulrikke! Min datter! Barnebarnet ditt, du husker vel henne?»
«Åja. Du har ikke andre som heter Ulrikke?»
«Nei, bare henne. «
Det var den siste gang jeg så deg. Den aller siste gangen.
Jeg vet du ikke var alene da døden høstet livet ditt, men jeg skulle ønske jeg var der. Jeg var så utrolig glad i deg, jeg.
Jeg skulle besøkt deg oftere. Det er mye man skulle og burde ha gjort.
Hvorfor gjorde jeg ikke det? Det er for sent nå.
Hodet mitt er i tåke.
Det er for sent nå.
"Så hyggelig at du besøker Ask for Answers! Jeg blir lykkelig om du vil bli tilhenger av bloggen min på Facebook, følge med via RSS-feed, Bloglovin', eller Twitter. Velkommen igjen!"
28 kommentarer til «Om livet, og døden.». Skrive noe?
-
20.02, 2011
16:03Jeg liker ikke ordet «kondolerer», det høres så ufølsomt ut, så jeg skal ikke si det, men jeg føler med deg.
-
20.02, 2011
16:18Kondolerer, Ulrikke.
-
20.02, 2011
16:37Kjære Ulrikke, jeg kondolerer så mye :( <3
-
20.02, 2011
16:51Jeg ble veldig rørt, sitter her med tårer i øynene! Du er veldig god til å skrive! :)
-
20.02, 2011
18:17Kondolerer så mye Ulrikke. Jeg håper det går bra med deg <3
-
20.02, 2011
18:25jeg kondolerer Ulrikke!
-
20.02, 2011
19:18:( Kondolerer! Mistet flere jeg har vært veldig glad i, den siste tiden og det er veldig, veldig vondt. Men litt etter litt, så klarer man å tenke positivt igjen. Savnet vil ALLTID være der, men etterhvert så smiler du når du tenker på dem, du husker de fine minnene, de små øyeblikkene som gjorde at du var så glad i dem.
-
20.02, 2011
19:46Vondt og sårt. Tenk positivt og sjå framover, minna vil alltid vere der.
-
20.02, 2011
21:10Dette var veldig fint skrevet om sorg Ulrikke. Det er realistisk, slik det ofte føles. Det er ekstra leit når man angrer og skulle gjort ting annerledes, men slik er det som oftest når noen dør. Man er aldri forberedt på det.
-
20.02, 2011
22:43Tusen takk for kondolanser og fine kommentarer. Jeg har det forresten bra. Han har det bedre der han er nå :)
-
20.02, 2011
22:55Det er så vondt. Og jeg håper at det hjelper deg litt at du kan skrive om det. For du skrev i hvertfall utrolig fint om døden og sorgen.
Og jeg har lyst til å si kondolerer, selv om det er et ord jeg ikke liker. Men jeg håper det går bra med deg, tross omstendighetene.
-
20.02, 2011
22:55Jeg kondolerer :( Vondt å lese.. :( God klem sendes din vei <3
-
21.02, 2011
01:11Uff :(
-
21.02, 2011
03:38uff, kondolerer på det sterkeste. Du får huske de gode minnene og ta dem med deg. <3
-
21.02, 2011
03:45Jeg føler med deg og jeg håper det går bra med deg.
Har selv en Bestefar med alzheimer’s, vi vet at det går mot slutten (eller en ny start, alt etter som). Dessverre bor han i Nordland mens jeg holder til i Hordaland så jeg får ikke sett han så mye som jeg vil. Samtidig tror han jeg er Bestemor de siste gangene jeg besøkte ham, dermed er det litt for vanskelig å takle situasjonen når jeg først treffer ham.
Takk for innlegget! :) -
21.02, 2011
14:30:( så trist, så veldig trist! har aldri vært igjennom noe sånn som å miste noen nære og kjære enda, men jeg gruer meg til det. det er noe vi alle må igjennom.. dessverre. derfor har jeg stor respekt for de som har vært igjennom det. det må være tungt. men livet vil gå videre.. tross alt, .. det har det alltid gjort. selv om det er tungt i starten.
kondolerer :(
-
21.02, 2011
16:30det er trist, men det er ikke så mye man kan gjøre med det, og man kan i alle fall ikke gjøre noe med alt man burde og skulle. man kan ikke leve livet i alle burde-skulle-hvis-om-atte … jeg mener, om man skulle leve som om alt vil være for sent i morra … det går jo ikke. og det er trist, for det vil alltid føles sånn, som om man skulle vært MER; mer tilstede, mer sammen med noen … uansett hvor mye eller lite tid man har hatt sammen.
jeg ville egentlig bare si: det var trist å høre. og det kommer til å gå bra, og livet går videre, bare litt annerledes.
-
21.02, 2011
20:42Kondolerer! Kjempetrist. Da farmora mi lå på sykehus, sa hun at hun ikke husket hvordan jeg så ut, lurte på hvem jeg var i familie med, om jeg var gift etc. Det er veldig naturlig at man mister hukommelse og begynner å surre når man kommer på sykehjem/sykehus. Trist. Håper det går bra med deg!
-
22.02, 2011
01:47Jeg kjenner tårene presser på, det er jo noe som hører med livet, men det er så vondt. Jeg vil at alle jeg er glad i skal være her for alltid, men det er bare en ønsketenkning. Kondolerer så masse fine deg.
-
22.02, 2011
16:18Det var vondt å lese! Ønsker deg alt vel! Er vondt å miste sine nære:(
-
23.02, 2011
02:51Nydelig innlegg, Ulrikke.. Kjenner den følelsen så altfor godt. Man sitter igjen med mange tanker om hva som burde ha blitt gjort og sagt. Men ta vare på alle de flotte minnene du har, og vit at han vet du var glad i han, og titter ned på deg… :-)
-
24.02, 2011
23:33Åh, dette gjorde inntrykk å lese. Vakkert skrevet, men selvfølgelig også trist. Kondolerer.
-
25.02, 2011
22:10Slik tenkte jeg også når bestemor døde i oktober. Da hadde jeg ikke sett henne siden sommeren. Jeg tenkte at jeg skulle ringt henne oftere. Og besøkt henne mer etter at hun flyttet på gamlehjem. I begynnelsen var det helt rart å tenke på at hun, som har vært der hele livet mitt, som jeg pleide å komme inn til stort sett hver eneste kveld og bare høre på henne mens hun fortalte historier fra livet sitt. Men det var ikke det samme etter at hodet hennes begynte å bedra henne. Hun var ikke seg selv lenger.
Jeg føler med deg :)
-
20:13Tusen takk alle fine ord. Det varmer :)
-
28.02, 2011
21:39Åh, så utrolig leit! Jeg føler med deg og dine nærmeste i en sånn trist tid.
-
02.03, 2011
10:41Dette var trist å lese og minnet meg veldig om da bestefaren min døde. Kondolerer !
-
24.03, 2011
23:18Nydelig innlegg, men forferdelig vondt.
Du har rett, det er mye man skulle og burde ha gjort.
Men tenk på alt du faktisk gjorde. Jeg er sikker på at det var mer, enn det som du nå føler du ikke gjorde. -
20.01, 2012
11:14[...] Om livet, og døden. | Ask for answers20. feb 2011 … Plutselig var du borte. Du lå i sengen med gapende munn og gispet etter luft, mens jeg var utkledd som Alice i Eventyrland, og drakk meg … [...]
Skriv en kommentar