Lovely London

Jeg var i London for noe som  føles som en liten evighet siden. I Juli, for å være nøyaktig. Litt må  nesten fortelles,  da turen var det mest fantastiske som har skjedd meg i år. Jeg bodde i Notting Hill, i et stort, gammelt, hvitt murhus av et hotell. I en allé av høyreiste trær med grønne kroner, flotte bygninger, små, sjarmerende resturanter og isbarer.  Gatene er rene, frie for søppel og jeg ser stadig kommunale ansatte som koster bort løv. Her skal det visst være strøkent. Allerede noen timer etter vi landet, begynte jeg å tenke på å flytte hit. London er ikke som andre storbyer jeg har besøkt: kalde, upersonlige og uoversiktlige. Det føles trygt. Rent, majastetisk og ordentlig.  Det kribler litt i magen når jeg går nedover gatene, slik det alltid gjør når jeg er i storbyer. Jeg elsker det nemlig. Ekte kjærlighet.

• 
  

Dette er  en liten oppsummering av ting jeg syntes var ekstra fint:

1.Sjarmerende Portobello Road. Ah, Portobello! Viktorianske hus malt i alle regnbuens farger, smijernsporter og bittesmå hager med grønt gress. Det lukter syriner, gaten er trang og brosteinsbelagt.  I de små butikkene gatelangs, finner du alt fra håndlagde masker, smykker og skjerf, til alle slags dørknotter du kan drømme om, tekopper og klær. Små vintagebutikker, The Hummingbird Bakery, Lush, Cath kidson (hvor jeg kjøpte en rød tinnboks med hvite prikker. Jeg elsker tinnbokser og prikker) og American Apparel.

2. Bond street. Menn i dress med koffert. Chanel, Cartier, og Tiffany & co. Vi snakker ekstravaganse og eksklusivitet. Jeg titter inspirert på alle utstillingsvinduene, og nynner «If I was a rich girl, na-na-na-na-nanana.» Mulberry’s butikkvindu er pyntet med tre gigantiske glitrende pantere, og Louis Vuitton har et maskineri som løfter sko opp og ned, i bevegelser som får det til å se ut som at skoene går. Fantastisk!

3.Oxford Street. Wow. Å gå nedover Oxford Street er en opplevelse i seg selv. Den tar jo aldri slutt! Det flotteste jeg fant var det eksklusive varemagasinet Selfridges. Stort, flisebelagt med marmor, og overdådige lysekroner i taket. Her skulle jeg gjøre et viktig ærend; dra på MAC. Utstyrt med en lang handleliste kjøper jeg koster, lipgloss, foundation, øyeskygger og rouge for flere tusen kroner, mens jeg studerer sminken til de superdyktige MAC- makeupartistene. Wow. Jeg går meg vill blant alle kosmetikkbutikkene, men finner til min store glede Illamasqua. Illamasqua’s sminke er superteatralsk og fargene er så ville at jeg blir helt paff.»Want some help, Love?» Jeg titter opp på en stor, muskuløs, tatovert, småskummel mann. «Hva? Er han makeup artist!?» Tar jeg meg selv i å tenke. «This would be perfect for you, Love!» sier han, og vifter med en Fuchsia-farget lipgloss.

Kilde

Disse lipglossene er like sterke i fargen på leppene som i tuben. Lover!

4. Abercrombie and Fitch. Dette er et kapittel for seg selv. Under hele England-oppholdet har jeg stilt meg selv spørsmålet  «Hvor er de kjekke guttene?» De er på Abercrombie. På jobb. A&F er altså et klesmerke som selger småsossete klær. Selv om du ikke kjører den stilen er det verdt å ta seg en tur innom. Om det så er for å se på de kjekke guttene, eller få øynene opp for en gimmick som virkelig selger. Så, la meg fortelle. Ved inngangen står to kjekke, høye gutter på hver sin side av døren, og ønsker alle velkommen. Selve butikken er  mørkelagt, og det eneste som er opplyst er klærne. Hele butikken bærer en nattklubbstemning, og det mingler av fnisende jenter som kikker beundrende på de kjekke guttene som står rundt om kring.De er levende utstillingsdukker, rett og slett. Alle kledd i rutete skjorter og lyse jeans. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete selv, og lillesøsteren min på fjorten himler med øynene og sier «Ulrikke? Du er klar over at du snart er tjue?»

5. Til sist, en liten oppsummering: Jeg gjorde andre ting enn å gå i butikker, altså. Men jeg har blitt så overfladisk på mine eldre dager, at jeg ikke vil nevne alle turistattraksjonene. En ting er i hvert fall sikkert; London er min nye yndlingsby. Det var sommer og luften var varm, jeg spiste gelato daglig, forelsket meg i tuben og smakte verdens beste konfekt på Harrods. Det var gøy å kjøre buss, og jeg ble kalt «Juicy Lucy» av en tilfeldig forbipasserende mann, som hørtes nøyaktig ut som selveste Johnny Rotten. (Johnny.. hvem?)

Q: Har du vært i London? Fortell meg om hva du liker best ved byen!

Fredagsklem fra Ulrikke.

Tweet