Gjesteblogging: Isolasjon = skriving?

Dette innlegget, skrevet av Kathleen, er alt jeg kan ønske meg av et gjesteinnlegg; godt skrevet, inspirerende, interessant og ikke minst lærerikt. Besøk bloggen hennes, og ta en titt på de flotte skriveriene hun har skrevet.

«A creation of importance can only be produced when its author isolates himself, it is a child of solitude. «

-Johann Wolfgang von Goethe

Javel, jeg har ikke skrevet noe stort verk, jeg hører ikke sammen med verken Kundera eller Chekhov (I wish) eller Goethe, men jeg vet at alt jeg skriver i selskap med andre er noe møl. Jeg klarer rett og slett ikke konsentrere meg; enten må jeg snakke eller så må andre det, eller jeg er konstant redd for at noen skal kikke meg over skulderen og se hva jeg har skrevet. Jeg er nemlig overbevist om at alle kan se dataskjermen på tre meters avstand – også når de befinner seg i naborommet og døren i mellom er lukket.
Dessuten er det fryktelig lett å overtale meg til å gjøre noe annet. Jeg skulle f.eks. ha begynt å skrive denne teksten i går, men jeg hadde mer lyst til å se Døden på Oslo S. Såvidt jeg husker var det ikke en gang noen som prøvde å overtale meg til å heller se Pelle og Proffen redde Lena enn å skrive, jeg rett og slett fant ut av det selv.

Det har seg nemlig slik at jeg både elsker og hater å skrive. Jeg elsker det fordi jeg må, fordi det bare er sånn, fordi jeg er ingenting uten og fordi jeg sjeldent er så fornøyd med noe som når jeg er ferdig med en tekst, og jeg hater det fordi jeg er nødt til å skrive for at det i det hele tatt skal skje. Dessuten er det jævla kjedelig. Så hva gjør man når man er nitten år og uten en eneste fremtidsplan annet enn å bli forfatter, med sommeren foran døra, ingen sommerjobb og altfor mange festglade venner i samme by? Jo, man isolerer på en hytte langt ute i skogen; langt fra butikk, langt fra bensinstasjon, langt fra bussholdeplass, langt fra alt. Provianten var stort sett en mengde hermetikkbokser med tomatbønner (noe jeg aldri har spist siden) og en eske full av porsjonspakker med nudler. Ellers hadde jeg bare med meg en data. Ingen bøker eller blader eller annen slags form for underholdning. Poenget var nemlig at jeg langt fra mennesker og internett skulle kjede meg så jævlig at det å skrive kom til å være et mindre onde, og at jeg derfor kom til å gjøre det. Og det funket. Jeg skrev fra morgen til kveld i to uker, kun avbrutt av røykepauser (det tok slutt etter en uke, for da hadde jeg ingen flere sigaretter igjen), spisepauser og dopauser. Vel, en gang ble jeg avbrutt av at en fugl fløy rett inn i vinduet, bam!, den skjønte visst ikke at det var noe glass der, og jeg ble helt skrekkslagen, fordi jeg i grunnen er ganske redd når jeg er alene, jeg skjønte jo først ikke hva det var.

Uansett, jeg skrev og jeg skrev og alt i verden i to uker dreide seg om hovedpersonen i boka. Noen måneder etterpå sendte jeg det inn til et forlag, jeg fikk avslag og brev om hvorfor, og jeg sa meg ganske enig, det hele var for usammenhengende og tynt, men jeg var tilbake i asfaltlivet og fant andre ting å gjøre en god stund før jeg fant ut at jeg kunne jo jobbe litt her og der med boka. Og det er det jeg gjør nå. Jeg fyller ut, jeg finner ut mer om hovedpersonen, hun har forandret seg, tilogmed navnet er noe annet. Det går sakte fordi det fortsatt er isolasjon som gjelder, og det har jeg ikke, man må jo tjene penger til livets opphold. Jeg skriver litt på boka når jeg er alene, når min kjæreste jobber overtid for eksempel, eller jeg tar meg en dagstur med Danskeferja (å ta Danskeferja er noe av det kjedeligste jeg vet). Eller det går sakte fordi jeg skriver andre ting også, blogginnlegg og noveller for eksempel. Også når det gjelder de korte tekstene gjelder denne prosessen; jeg må være alene i et par timer for å i det hele tatt klare å skrive noe (og bare håpe på at ingen ringer meg og spør om vi skal ta noen øl), men det er jo oftere man har noen timer for seg selv enn hele uker. (Heldigvis!)En annen viktig spire til mitt skrivende liv i tillegg til isolasjonen og kjedsomheten er bussturer.

Burton Rascoe sa «What no wife of a writer can ever understand is that a writer is working when he’s staring out of the window.»

• 
  

Jeg kan kanskje ikke kalle meg en writer ennå, men jeg skriver og jeg sier derfor true that. Jeg har aldri fått så mange idéer til hva jeg kan skrive om som når jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet. For det meste er jeg i min egen verden og noterer ned ting jeg er redd jeg kommer til å glemme inn i en skrivebok jeg alltid har med i veska, eller – av og til- overhører jeg andres samtaler, historier og anekdoter. Det trenger ikke en gang å være ordentlige gøye, spennende eller interessante ting de snakker om, for inni hodet mitt går samtalene inn i overdrivelsesmaskinen, og når jeg siden forteller eller skriver dem høres det mye mer sirkus ut enn det egentlig var. Jeg har hørt at det kanskje går inn under kategorien ‘skrøner’. Men det hender og at folk sier fine ting eller at jeg bevitner dagligdagse ting som er så fantastiske i seg selv at de fungerer akkurat som seg selv. Ja, det kan faktisk ikke være på noen annen måte.
Men som oftest er jeg bare i min egen verden. Jeg kan tenke ut hele råtekster på en busstur til jobb, ikke at det skjer ikke så ofte, men det skjer altså. Det er forresten ikke bare på bussturer jeg tenker på hva jeg kan skrive, det er oftere enn det, det er bare det at da er det helt ok å gjøre det. Det kan nemlig være litt farlig å tenke for mye på hva en skal skrive når man sitter på kjøkkenet og venter på å snu burgerne i stekepanna. Ikke at det skjer så ofte heller, men det skjer altså, det også. (Uheldigvis!)

Og hva nå? Jeg tenker på å avslutte denne teksten, men det hender nå som så ofte hender når jeg har skrevet i flere timer og ryggen har blitt vond og tekoppen jeg begynte på da jeg satte meg ned er blitt halvtom og kald for lenge siden: jeg har ingen anelse what so ever om hvordan jeg skal avslutte. Da setter jeg min lit til å gjøre noe annet, sove på det, og skrive avslutningen dagen etter. Det funker alltid.