Hva er bloggoppskriften din?

Jeg eier ikke selvdisiplin. Jeg lever et uorganisert liv; alt som er mitt er rotete, jeg har ingen regler og jeg vet ikke hva jeg vil.  Jeg grer sjelden håret og kliner sminke og annet grums på innsiden av tøyet mitt. Æsj. Jeg har har også en tendens til å tørke meg skuldrene når jeg spiser, uten at jeg merker det. Ren refleks. Helt naturlig for meg. Alt dette, samtidig som jeg er en pen og pyntelig frøken, som tar seg selv litt for alvorlig. Litt divaish, uten grunn.. Men, hey! La meg nå få late som jeg er litt viktig..

«Hvordan du har det rundt deg er en refleksjon på hvordan det ser ut i hodet ditt» sier pappa i blant. Jeg tror han har rett. Likevel er det ett sted jeg har kontroll. Et sted hvor det er relativt ryddig, et sted jeg vet akkurat hva jeg vil med, et sted jeg har regler; bloggen min. Det er jeg faktisk litt stolt av.

Da jeg begynte å blogge hadde jeg ikke et mål, det var bare noe jeg gjorde. Et tidsfordriv, rett og slett. Jeg har blogget i snart to år, og det har tatt lang tid å bygge opp en liten leserskare. Veldig lang tid. Det kunne gått fortere, om jeg fra begynnelsen hadde visst hva jeg ville. Hvor jeg ville. Til tider irriterer dette meg. Det irriterer meg at blogger som ikke er en tredjedel så bra som min, har mange flere lesere. «Hvem ER disse folkene?» er et spørsmål jeg stadig stiller meg selv. Jeg kan selvfølgelig ikke si at det er et fasitsvar på hva som er bra, og hva som ikke er det. Alt er jo relativt. 

Det har tatt litt tid, men nå vet jeg hva jeg vil med Ask for Answers, jeg vet at jeg ikke skriver for meg selv; jeg skriver for deg. Jeg vil at du skal få noe ut av å lese bloggen min. Jeg vil du skal lære noe, jeg vil du skal bli inspirert og jeg vil du skal tenke. 

Jeg vil at bloggen min skal bli stor, og at jeg etterhvert kanskje kan tjene litt penger på dette. 
 
Det er dager hvor jeg har null inspirasjon, føler jeg MÅ poste noe og tenker «jaja, skal jeg skrive litt om hva jeg har gjort i det siste, da?» Nei. Det kan jeg ikke. Det vil jeg ikke. Ikke fordi jeg er redd for å være personlig, for jeg er åpen som en bok (litt for åpen. Så åpen at folk flest kan bli pinlig berørt, bli rødrosa i ansiktet og kremte litt når jeg snakker. Dessverre har jeg en altfor fordomsfri vennekrets, som såvidt løfter øyebrynet når de får høre om mine siste utskeielser og detaljer om tabubelagte temaer. Så der får jeg IKKE tilfredstilt mitt behov for å sjokkere. Dessuten blir jeg stadig sensurert når jeg skal møte venners venner; «ikke snakk om det Ulrikke, og ikke ditt og i hvert fall ikke datt, værsåsnill!» Dermed får jeg heller ikke her tilfredstilt behovet.)

Jeg KAN skrive om hva som helst, jeg har få hemninger, men jeg vet hva slags skriverier jeg vil poste her. Jeg skriver masse, men jeg tenker alltid «Passer dette til AFA?» Får det meg til å fremstå slik jeg vil?

Det er en ting vi bloggere må huske på; vi velger selv hvordan vi vil fremstå. Du velger hva du vil dele, du velger hvilke sider av personligheten din du vil leserene dine skal se.  Jeg sier ikke at man skal være upersonlig; jeg vet om noen slike bloggere, og de kjeder meg. Virkelig. Det er lettere for oss som lesere, å  knytte oss til en person, fremfor en URL-addresse.

Hva er bloggoppskriften din? Har du regler? Hva er målet med bloggen din?